Det var sikkert velment da Bjørgen kom med tydelige formaninger i Viaplay-studioet i helgen. Mantraet var «lag, lag, lag» på spørsmålet om hvordan Norge skal gjenreises på kvinnesiden inn mot verdensmesterskapet neste år.
Men det den tidligere langrennsdronningen i realiteten gjør, er å tillegge Kristine Stavås Skistad og Astrid Øyre Slind et ansvar de faktisk ikke har.
Det er ikke de to utbrutte skiløperne sitt problem at landslagets utøvere har underprestert grovt denne sesongen. Det er heller ikke deres bekymring å sørge for at andre løpere er i slag i Trondheim.
Dersom Slind og Skistad til slutt lander på at landslaget er best for dem kommende sesong, bør det utelukkende være fordi de mener at sjansene for å lykkes i VM er best på den måten. De konkurrerer individuelt.
Landslaget blir ofte fremstilt som «fellesskapet». I bestemt form.
Det fremføres gjerne en form for moralsk opphøyd retorikk om hvor viktig det er å lede hverandre frem akkurat her.
Sannheten er at det finnes en rekke ulike fellesskap i langrennsverden. Det er ikke slik at ett definert miljø er den eneste veien til mål. Det er i alle fall ikke noe mer nobelt å velge landslaget fremfor andre alternativer, som det klubbnære eller en privatdrevet gjeng.
Derfor blir det snevert og litt elitistisk når Bjørgen messer i tv-ruten om å «få inn Astrid Øyre Slind og Kristine Stavås Skistad for å styrke laget og bygge et helt nytt lag. De må se verdien og muligheten i å utvikle seg sammen».
Hvorfor er det nødvendigvis dette miljøet Slind og Skistad skal ha et skikollektiv sammen med? Ingen av dem er egoister, de har bare valgt en litt annen vei akkurat nå.
Det bør de få mye mer respekt for, enn det som er gjengs når vi hører personer med lang fartstid fra landslaget uttale seg om etablissementet.
For Kristine Stavås Skistad er et nøkkelspørsmål dette: HVORFOR skal hun bytte ut noe som åpenbart fungerer aldeles utmerket?
Hva har hun å tjene på å gå tilbake til landslaget nå?
Hun er sprinter, mens forbundet har ikke hatt et eget sprintlag for kvinner. Hjemme på Konnerud har hun kompetanse rundt seg, omgivelser hun trives i og et opplegg som har gjort henne til det klart største medaljehåpet på kvinnesiden.
Er det en mindreverdig måte å satse på? Hvis Skistad mener at det er best å bli ved sin lest for henne, skal hun ikke ha et fnugg av dårlig samvittighet for det.
For Astrid Øyre Slind har karrieren gått opp og ned.
Hun har fått en ny vår i karrierens høst, etter å ha bygget seg opp med å satse på langløp. Treningsmiljøet hennes i et privatlag har vært en nøkkel til prestasjoner godt opp i 30-årene.
Det etablerte miljøet bør glede seg over Slind 2.0, og i alle fall ikke legge press på hennes valg. Det er jo det Marit Bjørgen langt på vei gjør, vel vitende om hvilken posisjon nestoren har, når hun nå snakker om 35-åringen som en kapteinstype på landslaget. Det lyder som en kompliment, men det er samtidig å legge en ensrettet forventning på skuldrene til Slind.
Den som kanskje har fått merke det kollektive presset aller mest, er Johannes Høsflot Klæbo. Hans satsing er tidvis nærmest blitt satt opp mot fellesskapet (igjen i bestemt form), med en dårlig skjult antydning om at han er grådig. En slik innfallsvinkel er urimelig.
Det må være fullt lov til å håpe at de tre vender tilbake. Men både nåværende og tidligere landslagsløpere bør ha litt mer respekt for at det finnes flere veier til Rom. Eller rettere sagt til Trondheim Torg.
Derfor bør utøvere utenfor landslaget få slippe det offentlige gruppepresset vi ser tilta i styrke.
