Etter lange perioder med kaos og krangling, har den ene gladnyheten avløst den andre de siste dagene.
Nå er det fred, forsoning og fellesskap som gjelder. I langrenn, vel og merke. Økonomien er anstrengt og etterdønningene etter hoppbråket vanskelige, men det er gledelig at i alle fall noe lar seg løse.
Inn mot en sesong med et verdensmesterskap på hjemmebane, virker opplegget rundt stjernene sterkere enn på lenge.
Det har ikke minst sammenheng med den aller ferskeste signeringen. Mor sjøl.
Marit Bjørgen, tidenes vinterolympiske idrettsutøver, skal nå være med på å gjenreise en såret stolthet på kvinnesiden. Det fremstår rett og slett som det perfekte valget for norsk skisport.
Det hun mangler av erfaring på trenersiden, kompenserer hun i fullt monn ved alt hun har opplevd i skisporet. Marit Bjørgen vet bedre enn noen hva som må til for å lykkes når det virkelig gjelder.
Det eneste rare med at hun nå er hentet inn av skiforbundet, er at det ikke har skjedd tidligere.
Det er en formidabel oppgave å skulle ta igjen det svenske forspranget på kvinnesiden, men nå står det i alle fall ikke på apparatet. Også makkeren Pål Gunnar Mikkelsplass er en spennende signering. Sammen skal de to bistå hovedtrener Sjur Ole Svarstad.
Fortsatt mangler det en viktig brikke for at Norge skal være best mulig rystet foran det som skal skje i Trondheim til vinteren. Å få Therese Johaug tilbake på startstreken løser ikke de langsiktige utfordringene, men i et VM-år trengs alle bidrag til å male seierspallen rød, hvit og blå. Selv om ingenting skal tas for gitt før småbarnsmoren har sagt endelig ja, er det god grunn til å være optimistisk for at Johaug får gått den femmila hun har drømt om så lenge.
For VM-sjef Åge Skinstad må den siste utviklingen ha vært akkurat det han håpet på. En boost rundt det norske langrennslandslaget vil fort merkes på billettinteressen. Å lykkes her er igjen helt avgjørende for økonomien til et forbund som sliter tungt med tallene.
Her kan kanskje et bedret omdømme også få positive ringvirkninger for sponsorinteressen fremover. Det er sikkert mange som skal ha ære for de som har skjedd, men både den nye generalsekretæren Arne Baumann og langrennsbossen Cathrine Instebø har åpenbart fått en god start i jobbene sine.
Noe av de klokeste skiforbundet har gjort, har vært å erstatte arroganse med å bli mer lyttende. De får fremover nytte av tekket til Johannes Høsflot Klæbo og Kristine Stavås Skistad, men uten å gå i den gamle fellen ved å tviholdt på kontrollen selv.
På samme vis har de landet et opplegg som lar Bjørgen og Mikkelsplass bidra på deltid, etter en modell som lar seg forene med andre plikter.
Det er moderne og konstruktiv ledelse. Forskjellen på hvordan det er og hvordan det har vært, leder tankene til det mest kjente sitatet som kobles til Kåre Willoch. Nu går alt så meget bedre.
Riktignok er ordenes opprinnelse fra en boktittel til en statssekretær og ikke Willoch selv, men det er uansett Høyre-toppen som forbindes med beskrivelsen
Endelig er lederne på sporet. Det kler forbundet å «ta en Willoch».
