Meninger: Fingrene unna femmila!

Ingenting oser like mye av skihistorie som den lengste distansen i Holmenkollen.

Ilddåpen.

Kraftprøven.

Det sagnomsuste rennet som trekker drøssevis av folk til marka.

I en tid der mye er i endring, gjør den historiske dimensjonen Kollen-femmila til noe helt spesielt. For fundamentet til skisporten er det derfor så viktig å ta kampen for å bevare det helt spesielle rennet.

Det er noe foruroligende over at den er tatt av programmet neste sesong. Det skyldes at det vurderes som for tøft med to femmiler på kort tid. VM i Trondheim arrangeres som kjent rett før Kollen-helgen. Det er ikke skrevet i stein at femmila er tilbake på programmet etter det.

Vi lever som kjent i en tid der kampen om oppmerksomhet er hard i utgangspunktet, og der det er enda vanskeligere å holde på den over tid. Derfor er det grunn til å frykte at de internasjonale skitoppene mer og mer går for korte og kompakte løsninger, i et forsøk på å tekkes den oppvoksende generasjonens tålmodighetsspenn.

Det er sikkert klokt på mange områder.

Som andre idrettsgrener som sliter med å bevare interessen hos de unge, er det nødvendig å jevnlig vurdere tilpasninger i takt med tiden. Samtidig har tradisjon en egenverdi, og noen ting er rett og slett så rotfestet at det i seg selv tilsier fortsatt levetid. Femmila er et slikt eksempel.

Internasjonalt langrenn trenger distansen i porteføljen. Det er nå direkte rørende hvor resolutte skiprofiler blir når det blir snakk om at det lange løpet kan være utrydningstruet. Johan Olsson har «truet» med å bli en sultestreikende femmilsaktivist. Johannes Høsflot Klæbo, Andrew Musgrave og Federico Pellegrino konkurrerer for hvert sitt land, men står skulder ved skulder i kampen for Kollen.

Et spørsmål fremover blir nok hvordan det som stadig skjer i skogen kan påvirke vurderingen til Det internasjonale skiforbundet. På den ene siden er folkefesten et kraftig argument for fortsatt femmil. På den andre er ordensforstyrrelser og stupfulle ungdommer ikke styrkende for reklameverdien til arrangementet.

Det som vil være ekstra synd dersom den lange konkurransen forsvinner, er at vi akkurat har fått bevist hvor riktig det har vært å prioritere likestilling i rennprogrammet.

 Femmila er ikke bare en «manndomsprøve» mer. I fjor var debuten ekstremt spennende da Ragnhild Haga Gløersen vant. I år var det en veldig godt gjennomført konkurranse da Frida Karlsson vant, om vi for et øyeblikk holder kokain, sprit og slåssing utenfor regnestykket. Jo mer distansen forhåpentligvis får satt seg i årene som kommer, desto tydeligere vil det bli at kvinner og menn kan gå like langt på ski.

I år fikk vi dessuten tilleggsdimensjonen ved at Johannes Høsflot Klæbo endelig vant - og beviste hvor komplett han er blitt som skiløper.

Kollen-femmila har vært en fast tradisjon siden 1902. Tidligere har snømangel, andre verdenskrig, ombygging og pandemien stukket kjepper i hjulene for arrangementet. La oss håpe at det neste hinderet ikke finner sted i FIS.

Ikke rør femmila. Vi trenger den.