Det har ikke manglet på problemer rundt de siste olympiske lekene.
I Beijing og Tokyo punkterte pandemien mye av opplevelsen, og Den internasjonale olympiske komité (IOC) slet med mange vanskelige saker.
I Pyeongchang varmet aldri ilden lokalbefolkningen skikkelig, mens korrupsjon og doping skadet ettermælet til lekene i Rio de Janeiro og Sotsji.
Derfor har forventningene vært ekstra høye til sommerlekene i den franske hovedstaden.
«Ringenes revansje» står på blokken som en mulig kommentar-tittel, dersom IOC får oppfylt ønsket sitt mellom 26. juli og 11. august. I tilfelle får vi drøyt to uker der idrettsglede, prestasjoner og brobygging endelig får nyte oppmerksomheten uforstyrret.
Med norske øyne er det håp om god gullfangst, med Jakob Ingebrigtsen, Karsten Warholm, håndballjentene, Casper Ruud og Viktor Hovland i hovedrollene.
Men blir det bare en idrettsfest?
139 dager før ilden tennes er usikkerheten stor på en rekke områder.
Aller mest neglebiting er det nok rundt den prangende starten på prestisjeprosjektet i Paris. Franskmennene skal gjennomføre den første olympiske åpningsseremonien som ikke skjer på et idrettsanlegg.
I stedet skal Seinen eksponeres i all sin prakt. 10.500 atleter skal fraktes vannveien, seks kilometer fra øst til vest, før elvefesten avsluttes nær Trocadéro i hjertet av byen. 326.000 billetter selges eller distribueres.
Det hele lyder spektakulært, men samtidig utløses sikkerhetsbekymringer av større art enn om lekene skulle åpnes på et mer lukket område.
Les også: Sikkerhetsplaner for Paris-OL rapportert stjålet fra bagasjehylle – rådhuset avviser påstanden
OL har tidligere vært et terrormål. Massakren i München i 1972 blir aldri glemt av den olympiske bevegelsen. I Paris er det ikke veldig mange år siden byen ble utsatt for grusomme angrep. I turbulente tider har president Emmanuel Macron vært åpen om at seremonien kan bli flyttet dersom trusselbildet skulle tilsi det.
Også mer trivielle spørsmål bekymrer i innspurten til den 33. utgaven av de olympiske sommerleker. Alle som har vært i Paris vet at trafikken kan være en utfordring. Et stort spørsmål er hvordan byen skal klare å ta unna trykket. Overskriftene var store da ordfører Anne Hidalgo uttrykte skepsis til om infrastrukturen kom til å bli klar i tide.
Når man legger et så gigantisk arrangement til et Paris som allerede er sydende, blir det et spørsmål hvordan lokalbefolkningen kommer til å bli påvirket av at hjembyen er vertskap. Om man skal tro meningsmålingene, er utviklingen ikke særlig OL-vennlig.
En måling avslørte at 44 prosent av Paris-regionens innbyggere så negativt på lekene, mens de nasjonale tallene var hyggeligere. Dessuten planlegger angivelig store mengder parisere å stikke fra byen mens det hele foregår.
Trøbbelet stopper ikke her.
Det mest kuriøse kontroversen handler om maskotens urfoarking. Den røde figuren kalt «Phryge» er blitt kalt en «klitoris med joggesko».
Uro for veggedyrinvasjon på hoteller, streikeglade yrkesgrupper, miljøspørsmål på Tahiti (der det skal konkurreres i vannsport), behandling av hjemløse og bortvisning av selgere langs Seinen, er andre stikkord for de utallige diskusjonstemaene.
Sist, men slett ikke minst er ikke Paris fritatt fra det store og tilbakevendende OL-spørsmålet: Er det visjonært eller virkelighetsfjernt å messe om at sport hever seg over politiske spørsmål?
Uansett hvor tungt det belegges at politikken gjennomsyrer idretten, fortsetter IOC-president Thomas Bach & co å fortelle en historie om ringene som et symbol på enhet. Budskapet har alltid vært litt hult, men er enda vanskeligere er det å selge inn slik verden ser ut nå.
Etter lang tautrekking kom konklusjonen rundt russerne. Nasjonene som ønsker å utelukke alle utøvere herfra som en konsekvens av invasjonskrigen i Ukraina - deriblant Norge - blir ikke hørt. I stedet skal russere få konkurrere som «nøytrale» hvis de oppfyller noen krav, blant annet om at de ikke skal ha uttrykt støtte til krigen.
Samtidig har Ukraina mistet 400 utøvere som en følge av angrepet fra Russland.
Hvordan utvelgelsen av russere vil skje, og hvor stor tropp som eventuelt havner i Frankrike, er i skrivende stund usikkert. Men deltakelsen vil forbli et stridstema. I verste fall blir sanksjonene like tafatte som etter dopingskandalen.
I tillegg vil sterke oppfatninger rundt den fastlåste krisen i Midtøsten også fort bli trukket inn i OL. Arrangøren kan forsøke så mye de vil å redusere utøveres ytringsfrihet, men ingen bør bli overrasket over om større spørsmål dukker opp rundt konkurransene denne sommeren.
Noen måneder før lekene er bekymringstemaene i overkant mange.
Men selv om OL ikke lever i et vakuum, blir det garantert mye å glede seg over når medaljene skal deles ut.
