I festtaler trekkes forbundets visjon om «Fotball for alle» gjerne frem. Det slagordet vil nok de fleste nikke anerkjennende til, om det så er på Montebello eller på Mortensrud.
Derfor blir det så smertefullt å få dokumentert hvor dårlig kartet samsvarer med terrenget i hovedstaden.
Det som kommer frem i VGs artikkelserie «Den delte fotballbyen», har engasjert vidt og bredt. Forskjellene i fotballen når til og med Stortingets spørretime.
Det vekker sterke følelser når en grunnleggende rettferdighetssans settes på prøve. Hele fotballens samlende idé utfordres om størrelsen på foreldrenes lommebok betyr altfor mye for hva slags fotballtilbud barna får.
Det er et utvilsomt et problem at østkanten har for få flater, for lite vintervarme og at færre penger i omløp kan gå ut over det sportslige opplegget. Holmlia-leder Aram Meradi har satt ord på denne fortvilelsen.
Det er også lett å la seg hisse opp over at Ullern jakter på tolvåringer, eller at svimlende treningskontingenter kan virke ekskluderende også i mer ressurssterke områder.
Like fullt er det viktig å holde tungen rett i munnen om hvor de virkelig store problemene ligger. Det er ikke i vestkantklubbene.
Det er ikke ulovlig å ha ambisjoner, og det er vrient å klandre miljøer for å legge best mulig til rette. Dessuten er det ikke slik at alt er fryd og gammen vest for Akerselva heller.
Det er ikke alle som har Heming-standard på idrettsanleggene sine, for å si det pent.
Et like relevant perspektiv som «øst versus vest» i Oslo, er det å se på hvor svakt hovedstaden som sådan kommer ut på anleggssiden, sammenholdt med deler av landet med lavere arealpress.
Et av de største problemene rundt anleggskrisen er at alt er så sammensatt, og med så mange aktører involvert, at det er umulig å knipse i fingrene og rette opp skjevhetene. Dessuten er temaet slett ikke avgrenset til fotball. Også en rekke hallidretter har problemer med kabalen.
Et av problemene er at idrettspolitikk altfor sjelden får tilstrekkelig oppmerksomhet hos de folkevalgte. Når var temaet toneangivende i en valgkamp, for eksempel?
Alle er enige om at idretten er et lim i samfunnet, men utfordringene til landets største folkebevegelse får normalt lite oppmerksomhet i det offentlige rom.
Kanskje henger det sammen med hvordan norsk idrett er innrettet og finansiert. Det er positive sider ved at spillemidler er ryggraden i den offentlige støtten, siden det gir forutsigbarhet. Samtidig går noe tapt.
Dersom idrett i større grad hadde vært en vanlig post på statsbudsjettet, ville idrett i mye større grad blitt diskutert når midler skal prioriteres. Det hadde gitt en mulighet til å tydeliggjøre bedre hvor skoen trykker.
Dessuten er det et spenn mellom hva som er lokalt og hva som er mer overordnet anliggende. I Oslo er samarbeidet mellom kommunen og idrettsbevegelsen helt avgjørende.
Det er også både positive og negative sider ved at idrettsforbundet så langt på vei skal være selvstyrt, selv om så mye av midlene kommer fra fellesskapet. Da er det en fare for at bevilgende myndigheter ikke kommer tett nok på problemene i hverdagen.
I tillegg er boligpresset i Oslo så ekstremt at det fort oppstår konflikter mellom idrettens behov og andre hensyn, når utviklingen av byen skal planlegges. Hvordan få tydelig nok frem hvor viktig det er med nok idrettsanlegg?
Det som må være ekstra frustrerende, er at forskning viser at det faktisk er samfunnsnyttig lønnsomt å investere i idrettsanlegg.
En undersøkelse fra Vista Analyse, som ble presentert under Arendalsuka i 2022, viste at samfunnet totalt sett får tredobbelt tilbake for hver investerte krone. Den dokumenterte også hvor viktig anleggene er for ungdommers fysiske aktivitet.
Ingen vil være uenige i at idrett er viktig for folkehelse og integrering, men det er langt derfra til å få anleggssituasjonen god nok.
I et uoversiktlig landskap finnes det heldigvis noe som kan gjøres for å bedre situasjonen noe. Noe som bør være høyt prioritert, er å utvide og utvikle støtteordninger i mindre ressurssterke miljøer, slik at barn kan få være med selv om mor og far sliter med å betale kontingenten. I tillegg er det nødvendig å ytterligere intensivere samarbeidet mellom idrettsaktørene og offentlige instanser på forskjellige nivåer.
Ikke noe av dette kommer til å rette opp skjevhetene over natten, og det er en illusjon å tro at alt kommer til å bli likt.
Verden er urettferdig, ressurser er skjevt fordelt. Som i resten av samfunnet vil det alltid være merkbart også i idretten.
Likevel er det et rom for forbedring her.
Da må det handle om opprusting i øst, ikke nedrakking i vest.
