Kortversjonen
- Rødt-politiker Mímir Kristjánsson kritiserer foreldre for å drive forskjellsspiralen i Oslo-fotballen.
- Han mener foreldrenes betalingsvilje undergraver den norske idrettsmodellen og skaper dårligere fotballspillere.
- Politikeren tror også det gir uheldige konsekvenser for barna.
- Kristjánsson ønsker at foreldre slutter med å betale så mye for privattimer og heller fokuserer på fellesskapet.
Mímir Kristjánsson er over snittet engasjert i fotball. Han har lest VG-serien «Den delte fotballbyen» med stor interesse.
VGs intervju med Arina Aamir – en ung høyrepolitiker som snakker om sosial kontroll av jenter på østkanten – får Kristjánsson til å reagere.
Bystyrerepresentant (H)
– Jeg har lyst til å komme med noen klare meldinger til foreldrene på andre siden av byen også: De må skjerpe seg!
Kristjánsson mener sosial kontroll er et minst like stort problem i vest, bare på en annen måte.
– Det snakkes mye om sosial kontroll på østkanten, men altfor lite om den ekstreme konkurransementaliteten som er vokst fram blant de med mye penger i vest.
VG har satt søkelys på forskjellene mellom «fattig» og «rik» i Oslo-fotballen.
Vi har besøkt breddeklubber som har mål om å skape toppspillere. De tilbyr fotballakademi med en treningsavgift på opp mot 20.000 kroner i året.
Har rike foreldre og riktig bostedsadresse blitt viktig for å kunne bli fotballproff?
– Det er jaget fra foreldrene som driver hele forskjellsspiralen i fotballen, velstående pappaer som ikke bare godtar at sønnen koser seg med fotball, men også krever at han skal være et eller annet slags supertalent, mener Kristjánsson.
Stortingsrepresentant for Rødt
Han minner om at det er foreldrenes penger som gjør det mulig for poden å få privattimer i et akademi.
– Så begynner de beste klubbene i vest, dopet av foreldrepenger, å hente spillere fra andre klubber ned i 12-årsalderen. Det skapes en konkurransementalitet som blir ganske uheldig når den kombineres med penger.
Han ønsker et oppgjør med kulturen.
– Dette må kort fortalt rike foreldre bare slutte med. De må finne seg i at den norske idretten er bygd på fellesskap, ikke på «pappa betaler»-prinsippet.
For det første hevder Kristjánsson at Oslo får dårligere fotballspillere av det, fordi man legger «alle» ressursene i fotballen vestpå.
– For det andre tviler jeg på at det er så bra for alle de ungene.
– Flere har kontaktet oss og føler på et press for å være med?
– Det tviler jeg ikke et sekund på. Kanskje ungen bare vil spille fotball og kose seg, men fordi du er så uheldig å være født på Oslo vest, så er det en ekstrem toppfotballsatsing veldig tidlig.
– Alle foreldre vet hvor vanskelig det er å stå imot gruppepress. Unge har allerede en syk liste med krav til seg, og det kan hende at en overivrig pappa ikke alltid hjelper.
– Akademiene skaper jo mye aktivitet som idrettslagene ellers ikke klarer å tilby?
– Ja, men det negative her er pengene. Det blir noen klubber på vestkanten i Oslo som legger beslag på nesten alt av fotballressurser i byen. Man er villig til å bruke mye penger på en måte som undergraver hele den norske idrettsmodellen.
– Foreldrene er jo bare interessert i at deres unger skal være de beste, ikke at Norge skal bli best mulig. Det er veldig egosentrisk.
– Så er det helt sikkert mye bra med akademi, og man bør sikkert vurdere om det skal lages offentlige tilbud i den retningen.
– At foreldre vil det beste for barna sine, er det så ille?
– Nei. Problemet er at det gir mulighet til å kjøpe «fast track» til barna på områder der det heller burde handlet om talent og andre ting. Jeg har ingen quick fix-løsning på dette.
– Foreldre betaler jo for andre aktivteter, som pianotimer?
– Ja, og politikken vår går i retning av et fritidskort som gjør at alle kan være med på aktiviteter. Jeg er jo halvt islandsk, og det er en jo der fritidskort-ideen kommer fra.
– Men du kan ikke få fritidskort for å dekke private PT-timer i fotball, humrer Mímir Kristjánsson.
Tips meg
Sindre Øgar
Journalist
Tips meg
Mikal Emil Aaserud
Journalist
