Åge Hareide prøvde i to og en halv kvalifisering å få Norge til et sluttspill, i perioden 2004–08. Han var nær to ganger. Men «nær» holder ikke.
Det interessante er at siden de mislykkede forsøkene med Norge, har Hareide klart å få Danmark til to sluttspill på to forsøk, og nå er han i en play-off-finale i sitt første forsøk med Island.
Vi kan dra det enda lengre - se til Lars Lagerbäck som kontinuerlig fikk Sverige til mesterskap, men da han fikk ansvaret for Norge, så gikk det som med de andre som har prøvd siden EM 2000: Det går ikke med Norge, det er alltid stolpe-ut, det er alltid noe som går mot.
Selv da Drillo prøvde for andre gang (2009–13) var det ikke mulig å gjenskape magien fra 1990-tallet.
Ingen lykkes med Norge. Hvem er nestemann som vil prøve?
«Vi er inne i stolpe-ut-tider», sa landslagssjef Ståle Solbakken på pressekonferansen mandag. De tidene har på mange måter vart i 24 år - så langt.
Det meste er prøvd siden Drillo-generasjonen fadet ut i Arnhem, Belgia med Nils Johan Semb i knestående i juni 2000. I perioden 1994–2000 kom Norge til tre av fire sluttspill og var 10 minutter fra det fjerde. I den perioden var også Norge et lag som ble snakket om - fordi Drillo hadde sin stil, lik den eller ikke, men det var i hvert fall en stil, noe eget.
Og motstanderne hatet det, lange baller, nær perfeksjon i forsvarsspill, en tometersmann på høyrevingen, løpssterke midtbanespillere som ikke kjælte for mye med ballen, som skulle fremover, fremover - alltid fremover, minimer risikoen, spill mest på motstanderens halvdel.
På hundre kamper fra 1992–2000 vant Norge 54 prosent av kampene og tapte kun 16 prosent - og kom til tre sluttspill, med en utskjelt spillestil.
På de siste 102 kampene under Per-Mathias Høgmo, Lars Lagerbäck og Ståle Solbakken (2013–2024) har Norge en seiersprosent på 44 og en tapsprosent på 34. I sum, seier/tap/resultat, er Norge blitt 28 prosent dårligere.
Det er mye.
I tillegg er det ingen som «hater» oss heller.
Både Ståle Solbakken og kaptein Martin Ødegaard snakker mye om at Norge endelig har et landslag som eier ballen, selv i kamper mot antatt bedre motstandere, at det er jobbet mye med denne spillestilen.
Men en spillestil i seg selv får ikke en nasjon til et mesterskap. Kan hende gjør den at Norge IKKE kommer til mesterskap, sånn ser det i hvert fall ut akkurat nå.
Landslagssjefen mente det var «99 prosent sjanse» for at Norge kom til EM, men i kvaliken gikk det helt galt, Norge var ikke med til siste runde en gang. Og ekstra-muligheten, via omspill i Nations League fikk vi ikke.
Og det er kanskje når du ser hvilke 12 nasjoner som nådde den kvaliken, og ikke Norge, at jeg mener landslagssjefen bør ta en skikkelig tenkerunde på hva som er viktig:
Georgia, Luxembourg, Bosnia, Ukraina, Hellas, Kazakhstan, Israel, Island, Polen, Estland, Wales - og Finland. Hvordan kom disse så langt - og ikke Norge. På grunn av spillestil?
Det snakkes mye om at Norge har to av de beste spillerne i verden. Men hva med de ni andre? Er de så gode? Det er fristende å svare «nei» på det nå, der baklengsmålene renner inn hver gang motstanderne har en sjanse - mens Norge bruker mange sjanser på å score.
Du kan snakke så mye du vil om «stolpe ut», marginer imot, uflaks og flaks og «hva hvis...» og «hvis bare...» Det er alltid noe som ikke stemmer, en spiller som er skadet, en ball som var ute/inne, en tabbe, eller «personlig feil» som det så fint heter.
Men gjennom 24 år og seks landslagssjefer er det ikke snakk om at det ikke er tålmodighet verden blant media eller publikum. Alle ønsker at Norge endelig når et sluttspill igjen.
I stedet spiller Norge treningskamper uten betydning i mars mens Åge Hareide spiller om sluttspill med Island.
Siden Norge ble slått ut av EM 2000 har Sverige vært i åtte sluttspill, Danmark sju, Island kan få sitt tredje, mens selv Finland har vært i mesterskap på de 24 årene.
Bare ikke Norge.
