Brann har hatt flaks. Brann har hatt flyt.
Men først og fremst får Brann betalt for at de har forstått noe rivaliserende klubber sliter med å ta inn. Skal du gi tanken om en sammenslått klubb troverdighet – der kjønnene er like mye verdt – må det ligge ekte fellesskapsfølelse i bunnen.
Derfor er det noe gjennomført fint over hvordan Sportsklubben er blitt Sportsklubben, uansett om det er kvinner eller menn som spiller.
At det skulle lede til en kvartfinale mot selveste Barcelona i Champions League så kort tid etter fusjonen, overgår selvsagt alt det var mulig å drømme om. Vi skal også være varsomme med å spekulere for mye i sammenhenger.
Men at denne unike anledningen tydeliggjør potensialet i å ha en samlet klubb, burde interessere både ulike klubbers økonomiansvarlige og samarbeidspartnere i sponsormarkedet.
Tenk for en herlig pakke Brann nå har å tilby.
Hvilke sponsorer ønsker vel ikke å være på lag med en omdømmevinner? En som innlemmer og inkluderer, som fremstår moderne og fremtidsrettet. Det er ikke lenge siden herrelagets nachspielskandale dro klubben gjennom rennesteinen. Nå høster de suksess av å våge å tenke verdibasert.
Kontrasten er stor til hvordan et forgubbet årsmøte tenkte helt annerledes et sted midt i kongedømmet.
Å få til en sammenslåing i langt mer enn navnet, er selvsagt enklere i klubber som er omringet av kronisk interesse.
Her er Brann og Bergen i førersetet. Ingen er så glade i å fremelske egen fortreffelighet som bergensere, en egenskap som kan være både sjarmerende og irriterende. Når Vestlandets hovedstad bestemmer seg for at de skal være best på likestilling i fotballen, er det noe rørende over hvor helhjertet det hele gjennomføres.
Det var ingen selvfølge at den harde kjernen av Brann-fans skulle omfavne prosjektet. Men at det skjedde med så mye patos har vært helt avgjørende for at det er «vi» – ikke «oss og dem» – som er mantraet mellom syv fjell.
Det er litt synd at praktiske grunner gjorde at det ble Åsane Arena i stedet for Stadion som fikk huse hjemmekampen mot Barcelona. Dessverre får vi aldri vite hvor fort billettene hadde blitt revet bort i storstuen. Men det fremstår hevet over tvil at det ikke hadde vært ledige seter å spore.
Hjemmekampen ble heroisk mot betydelig bedre motstand, og 1–2 står igjen som et hederlig resultat. Nå venter returen på spansk jord. Der kan sifrene fort bli en god del styggere.
Det lever Brann i tilfelle fint med.
Denne opplevelsen er noe å bygge på, den viser hvilke muligheter som finnes.
Og den inspirerer forhåpentligvis flere til å gjøre døren vid og porten høy i egen klubb.
