Det er vanskelig å vite hvor en skal begynne etter en kamp som det virket som vi har sett før, og det har vi jo – at Norge tar ledelsen – og gir bort seieren.
I de 10 siste kampene Norge har scoret mål, har de tatt ledelsen. Men seieren har likevel forsvunnet i seks av tilfellene. Og vi så igjen hvorfor – det skjer noe utover i kampene, det samme gjentar seg, sikre spillere blir plutselig usikre da motstanderen får et par muligheter, og da klokken passerer 80 minutter kommer panikken, midtstopperne virker paralyserte. Det er som en repetisjonsøvelse – med feil fortegn. Alle vet at nå kommer baklengsmålet.
Og så kommer det. Mot Tsjekkia ble 1–0 til 1–2. Mot Slovakia stoppet det med 1–1, men det kunne fort blitt nok et litt småpinlig tap. Det samme skjedde mot Skottland, mot Georgia, mot Spania. Rekken av mistede ledelser og baklengsmål i sluttminuttene er nå så lang at det knapt er til å tro.
Vi kan jo, nok en gang, begynne der kamper avgjøres – i begge 16-meterne. Norge skapte 11 klare målsjanser, inkludert et straffespark, og scoret EN gang.
Da det var spilt en time på Ullevaal hadde ikke Slovakia hatt en eneste målsjanse. Men da tok de over kampen. Norge, som hadde dominert kampen fullstendig, omtrent vært på Slovakias banehalvdel i seksti minutter, mistet det fullstendig – igjen.
Plutselig var det som om ingen kjente lagkameraten sin, det så ut som det var første gang de spilte sammen, der Slovakia fikk lov å ta over kampen – og skape målsjanser.
Nok en gang kom baklengsmålet, denne gangen danset Slovakias Duda mellom de norske midtstopperne etter 87 minutter. Leo Skiri Østigård og Kristoffer Ajer fikk ikke ryddet, ble stående og se på.
Det er bare altfor dårlig. Disse stopperne har fått en mengde sjanser nå, men det er stort sett Stefan Strandberg som har fått kjeften. Men to kamper uten Strandberg nå har vært avslørende for de andre norske stopperne: Strandberg klarte i hvert fall å organisere forsvaret
Ja, du har sett og lest det før: Norge slipper inn mål mellom det 80.- og det 90. minutt. Og denne gangen kunne det fort blitt et baklengsmål til – Norge var faktisk heldige som unngikk det.
Nå handler fotball om å score mål også, og den første omgangen, med normal uttelling, kunne stått til terningkast seks. Norge skapte og skapte, høyresiden med Julian Ryerson, Martin Ødegaard og Oscar Bobb var meget god, og Slovakia hadde trøbbel fra første minutt.
Åtte sjanser skapte Norge, og med normal internasjonal uttelling burde det stått 2–0 eller 3–0 ved pause, og kampen hadde (trolig) vært avgjort. Og Erling Braut Haaland bommet på straffen Norge fikk etter 51 minutter, da Mohamed Elyounoussi ble felt.
Men så kom spillerbyttene, Slovakia byttet seg bedre mens Norge tok av noen av sine beste spillere. Likevel – det er da alarmen skal slå inn, den som skal være satt på. Men det virker som midtstopperne er så dårlige på selvtillit etter alle baklengsmålene i sluttminuttene de siste to årene at de virker paralyserte når motstanderen nærmer seg 16-meteren.
Det er merkelig at det ikke finnes bedre forsvarsspillere i et land der omtrent alle spiller fotball. For dem som har fått sjanse etter sjanse nå, de har vist at de ikke holder mål.
For noe må skje. Nå. Samlingen i juni, og tiden fram mot den samlingen må brukes til å tenke ut en annen måte å forsvare målet på. For den måten det er gjort på de siste to årene holder ikke i internasjonal fotball.
Norge har holdt nullen i tre av sine siste 17 landskamper.
Motstandere i de tre kampene: Jordan, Kypros og Færøyene.
