Lyn mot Vålerenga. Vest mot øst. Lørdag står slaget om Oslo på et fullsatt Ullevaal stadion.
Men i barnefotballen er østkanten allerede utklasset.
I Holmlia SK, en gang storleverandør av landslagsspillere, føler klubblederen seg utstøtt fra det gode selskap.
– Nåløyet for våre barn er mye, mye trangere enn for vestkantbarn. Dessverre, sier Aram Meradi.
Han ser at klubber fra mer velstående områder stikker fra – med vinteråpne baner, kostbare treningsopplegg og store uttak på krets- og landslag.
Oslo er den største fotballbyen i Norge. For landslagene trolig den viktigste. NFF Oslo har 129 aktive klubber. Kretsen, som strekker seg ut over kommunegrensene, organiserer mer enn 30.000 kamper i året.
Fem klubber spiller i Toppserien, blant dem regjerende seriemester Vålerenga. KFUM er i Eliteserien. En hel rekke befinner seg på nivå to og tre.
Men Oslo er også byen med de største forskjellene.
I 2016 var trioen Joshua King, Adama Diomande og Haitam Aleesami flere ganger sammen i Norges førsteellever.
Altså tre spillere fra Romsås og Holmlia – Oslo-områder der ett av fire barn lever i familier med lavinntekt.
Men tidene forandrer seg.
VG har gjort en enkel opptelling på Norges landslag. Både A-landslag og U-landslag. Både kvinner og menn.
Da disse fem landslagene spilte viktige kamper i fjor høst, hadde 18 spillere sin bakgrunn fra klubber i Oslo fotballkrets. Ingen av de 18 kom fra de åtte fattigste bydelene.
Uttaket til A-landslagstroppene illustrerte forholdet.
Er det foreldrenes lommebok som avgjør hvem som kan bli gode i fotball i Norge?
Er barn med feil postnummer ekskludert?
I artikkelserien «Den delte fotballbyen» går VG i dybden på forskjellene i Fotball-Oslo.
I det enkle klubbhuset henger drakter som minner om en rik fotballkultur.
For 10–15 år siden dukket det stadig opp nye landslagsspillere herfra, karer som har spilt i Premier League, Serie A og Bundesliga.
Fra 2010 til 2017 debuterte fem Holmlia-gutter for Norge: Jonathan Parr, Mohammed Fellah, Haitam Aleesami, Adama Diomande og Ohi Omoijuanfo. I tillegg fikk Mathis Bolly landskamper for Elfenbenskysten.
Har talentene i dagens Holmlia samme mulighet?
Bydelen ligger helt sør i Oslo, på østsiden av fjorden. Det er et internasjonalt strøk som hvert år topper enkelte negative tabeller – som andel barn i familier med lav inntekt.
Oslo-familier med lavinntekt
Andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt – bydel for bydel.
Flest:
Stovner 32 %
Gamle Oslo 29,3 %
Søndre Nordstrand (Holmlia) 28,4 %
Alna 24,7 %
Grorud 22,4
Grünerløkka 21,9 %
Sagene 20,3 %
Bjerke 19,5 %
Færrest:
Vestre Aker 4,9 %
Ullern 5,9 %
Nordre Aker 6,0 %
Nordstrand 6,4 %
Østensjø 10 %
St. Hanshaugen 16,3 %
Kilde: Statistisk sentralbyrå
På flere kretslag i februar er barn fra «fattige» bydeler knapt med, til tross for at disse delene utgjør en stor del av befolkningen. På et jentelag er det bare én av 20 fra fattige bydeler. På et annet én av 19. Gutter fra samme områder er litt bedre representert, men ikke mye: To av 16, og fire av 16.
Økonomiske forskjeller er trolig bare én av forklaringene.
For eksempel er det færre jenter med innvandrerbakgrunn som deltar i idrett, og andelen med slik bakgrunn er klart høyere i flere av de fattigste bydelene.
Holmlia-leder Meradi reagerer likevel kraftig på tallene:
– Dette viser jo det vi alltid har fryktet. Penger og bekjentskap styrer hvem som får mulighetene.
I en trang garderobe på Tøyen sitter fotballtreneren Frode Lia.
Blide gutter på ti–elleve år renner inn dørene for å skifte til dagens økt.
– Litt flåsete sagt: Fotball er blitt en sosseidrett. Rett og slett fordi det er blitt en stor «hårbåndfaktor» på ungdomslandslagene til Norge, mener Lia.
Vestkantens ungdomsmote er ikke problemet, men det illustrerer en av norsk fotballs største utfordringer, ifølge Christiania Ballklubb-treneren.
– Ungdomslandslagene, særlig de yngste kullene, var tidligere stort sett dominert av spillere fra østkanten i Oslo. Det var opp mot 40 prosent på enkelte kull. Og så plutselig, i 2016, ser vi lag kjemisk fritt for spillere fra lavinntektsområder i Oslo.
Frode Lia begynte å stikke hodet ned i problematikken.
– Det vi så var at de spillerne som kom tidlig opp på kretslag og ungdomslandslag, det var jo de spillerne som gikk på akademier. Og det var ikke bare Oslo-akademiene, men det var Kraftakademiet i Haugesund, Salmar Akademiet i Trondheim og de private akademiene.
– Og disse akademiene i Oslo, de koster ekstremt mye penger.
Problemet er at norsk fotball velger noen barn – og velger bort andre, mener Lia.
Veien til toppen synes mye lengre for barn som bor i «feil» strøk, med dårligere baneforhold og uten foreldrebetalte akademier, påpeker han.
Lias fotballhjerte banker ikke hardest for toppen. Han brenner for at alle barn skal kunne følge drømmen sin, hvis de har lyst å følge den.
Ildsjelen har derfor ordnet gratis akademi for noen heldige ti – elleveåringer, med hele fem treninger i uken. Barna har hilseplikt når de møter på trening – og får med seg litt oppdragelse på «kjøpet».
Hos noen klubber – og vi befinner oss i breddefotballen – koster det nesten 20.000 i året for en tiåring å delta på det beste treningstilbudet. Da kommer cuper, klær og annet i tillegg.
Frode Lia peker på barnefotballen. Han mener forskjellen mellom fattig og rik starter der.
– Barn fra seks – syv år på akademi kan trene tre–fem ganger i uken. Det koster penger, og den regningen må foreldrene ta. Det har ikke veldig mange av foreldrene på østkanten råd til, påpeker han.
– Og da er de strengt tatt ekskludert.
Fra tolvårsalderen forsterkes forskjellene, mener Lia.
– Det viktigste året for en fotballspillers karriere, er det året han fyller 13. Grunnen til det er at utdanningskompensasjonen begynner å tikke inn; det er da elitesatsingene til de store klubbene slår inn.
Storklubber som Vålerenga og Stabæk henter noen av de beste 12–13-åringene i Oslo.
– Når de da ser en tolvåring fra Ullern – som har et fantastisk akademi – opp mot en tolvåring fra østkanten, vil den spilleren som har deltatt på disse akademiene, oftest være foran. Og da velger de spilleren fra vestkanten, fortsetter Lia.
– De som er med i elitesatsingen, vil da skyte fra de andre. Du ser avstanden bare bli større og større og større og større. Men det betyr jo ikke at den neste beste tolvåringen har et mindre talent.
Frode Lia advarer:
– Med en sånn selektering såpass tidlig går Norge som fotballnasjon glipp av ekstremt mye potensial. Det mener jeg vi kan se på A-landslaget: Vi har noen ekstreme enere, men også noen ekstreme huller.
Baneproblematikken er et eget kapittel.
Christiania BK har fra 1. april fått tildelt én treningstime i uken av kretsen. Den timen må seks barnelag og ett ungdomslag – over 150 barn – dele på én stor fotballbane.
– Hvis du kommer fra indre Oslo øst, og ikke spiller i Vålerenga, har du egentlig ingen baner å spille på, sier Frode Lia.
De to siste årene har fotballagene i bydelen mistet en betydelig del av treningstidene sine, påpeker treneren – og viser til at banene brukes av voksne spillere i andre idretter og at kretsen bruker banene til landslagsskolen.
– Det er idrettskretsen og fotballkretsen sitt ansvar. Dette er en politikk som har medført økte klasseforskjeller i idretten, og da spesielt i fotballen, sier Lia.
Leder i Oslo fotballkrets
VG har presentert tallene i denne saken for Oslo fotballkrets.
– Vi har fokus på å løfte alle klubbers tilbud gjennom eksempelvis «NFF Kvalitetsklubb», men vi må likevel erkjenne at vi ikke har alle verktøy i kassen for å kompensere fullt ut for ulike sosioøkonomiske forhold mellom bydelene våre, sier leder Tore Jarl Bråteng.
Han viser til flere målrettede ekstratilbud, blant annet flere kretslag i enkelte klasser og ekstratreninger for elleveåringer i Oslo øst.
– Dette er et tilbud til både gutter og jenter. Ekstratreningene er gratis for alle deltagere, og leveres i samarbeid med lokale klubber for å gjøre det enklere å delta, sier han.
Bråteng erkjenner likevel at barn i lavinntektsområder generelt får et dårlige tilbud.
– Det er mange forhold som til sammen peker i retning av at det generelt er slik, selv om det finnes mange eksempler på klubber i lavinntektsområder som gir et godt sportslig tilbud til sine spillere.
Han sier kretsen har stor forståelse for Lias ønske om mer banetid.
– Banekapasitet er en utfordring for de alle fleste klubber i vår krets, både i sommer- og vintersesongen. Vi kan også forstå at noen misliker at vi må dele med andre idretter, og at også voksne utøvere skal få noe tid.
– Vi er opptatt av å finne samarbeidsformer som ivaretar flere idretter, og de ulike brukergruppene.
På et isflak i Holmlia ser klubblederen at gresset er grønnere andre steder.
Kalenderen viser februar, og banen er ikke spillbar.
Det ble kultursjokk da de gjestet Hemings anlegg i vinter. Breddeklubben i vest har Oslos største anlegg om vinteren.
– Vi ville vært ekstatiske for et slikt anlegg. Se bare på banen vår – litt snø og is er alt som skal til for å begrense bruken til åtte dager hele vinteren, takket være elendig vinterdrift, sier Aram Meradi.
VG har kartlagt forholdet mellom barn- ungdomskullene på Oslo øst og vest og hvilken tilgang de har hatt til oppvarmede kunstgressbaner gjennom vinteren.
Tallene viser at kunstgress-tilbudet er mange ganger så bra i «rike» vest som i «fattige» øst.
- Flere bydeler på østkanten huser 4000–7000 ungdommer mellom 6–18 år, og har ikke tilbud om oppvarmet bane.
- I bydelene Nordre Aker og Nordstrand er bildet helt annerledes. Her er det cirka 1200 ungdommer per bane i de kaldeste månedene.
VGs oversikt viser at forskjellene enkelte steder er enorme:
I Holmlia kunne bedre brøyting gjort mye for klubbens ene elleverbane, mener Aram Meradi.
Holmlia-lederen føler på urettferdighet:
Han hevder at klubblogo kan avgjøre hvem som blir tatt ut på Landslagsskolen, ikke kun ferdigheter. NFF er opptatt av et godt forhold til noen større klubber, på bekostning av andre, mener han.
Meradi forteller om en spiller som ikke fikk sjansen på Landslagsskolen så lenge han spilte for Holmlia.
– Så gikk han til Vålerenga. I løpet av kort tid var han på krets- og landslagssamling.
Resten av laget sto igjen og spurte seg «hvorfor», påpeker Meradi.
– Hele det laget gikk jo i oppløsning. Men vi plukket dem litt opp her og der og satte dem sammen igjen.
Tore Jarl Bråteng i Oslo fotballkrets svarer:
– Jeg har ingen mulighet til å vurdere eller kommentere enkelthendelser, men vil beklage dersom noen har oppfattet urettferdighet i vårt arbeid.
På Tøyen vil ikke Frode Lia rekke den moralske pekefingeren mot klubbene på vestkanten som tilbyr trening og vinteråpne fotballbaner – til en svært høy pris for foreldrene.
– Det de har gjort, er faktisk veldig imponerende. De har produsert mange spillere, og de har lagt til rette for masse aktivitet som tidligere ikke var der, sier han.
– Jeg tror hele fokuset må være at vi må kunne legge til rette for noe av det samme tilbudet, også andre steder. Vi prøver å lage akademi for barna på østkanten som er gratis. Men det koster jo penger å få til.
I Holmlia ser klubben at store talenter blir lokket til klubber som har mer å tilby. Ofte kommer barna tilbake, uten å ha lykkes i sitt nye miljø.
Spillerjakten beskrives som råere og mer kynisk enn noen gang. Det er ikke bare Vålerenga og Stabæk som jakter de beste tenåringene. Også breddeklubber som satser, driver spillerjakt på 12-åringer.
Forsvinner den beste spilleren, drar kanskje den nest beste også.
– Vi har prøvd å kontre med vårt eget akademi her. Det er den eneste måten vi faktisk klarer å beholde barn på, sier Meradi.
Akademiet koster 1000 kroner i måneden, og barna får trening, mat og faglig påfyll.
– Det betinger foreldre som er ressurssterke. Vi har ikke nok barn med den bakgrunnen. Det var 70 barn her da vi hadde gratis akademi i januar, sier Aram Meradi.
– Så fort vi tok betaling, var det 20 igjen.
Tips oss
Journalist
Journalist i VG Sporten. Jobber for det meste med fotball, men også andre idretter. Tips meg gjerne om nyheter eller saker vi bør grave i: sindreo@vg.no
