Samspillet eller samrøret (stryk det som ikke passer) mellom mediene og mektige aktører i fotballen setter en rekke spørsmål på spissen. Internasjonalt har pr-apparatene for lengst tatt det meste av makten.
Sterke føringer legges rundt når stjernene åpner munnen, og det som kommer ut har stadig oftere stram regi.
Mye av finansieringen i idretten er bygget opp av at medieaktører kjøper rettighetene til å vise ulike arrangementer. Med det følger det gjerne en forventning om å bygge et produkt, fremme entusiasme og fremstille det som skjer i et mest mulig fordelaktig lys.
Altså akkurat det markedsavdelinger gjerne jobber med.
Men redaksjoner er jo ikke bare business, det skal også handle om journalistfaglige valg. Det betyr ikke at man skal være kritisk for kritikkens skyld, men det skal heller ikke foreligge bindinger som svekker uavhengigheten.
I sportsjournalistikken blir spagaten stadig mer smertefull.
I en hyperkommersiell verden ser vi en rekke tegn på at markedstankegangen vinner frem, på bekostning av å verne om en kritisk distanse til mektige aktører.
Ingenting ved dette er enkelt. Ønsket om å få noe ordentlig ut av en økonomisk investering fører for eksempel fort til at en senderettighet blir hardere profilert enn nyhetsverdien egentlig tilsier. Det dilemmaet har nok alle som har kjøpt rettigheter kjent på.
Slik er den moderne verden, om vi liker det eller ei. Journalistikken og butikken lever i et gjensidig avhengighetsforhold. Det er ikke alltid lurt å være mer katolsk enn paven.
Samtidig står de vanskelige spørsmålene i kø rundt tematikken.
Det fører stadig til nye diskusjoner om hvor nært det er mulig å komme maktmiljøer uten å havne i kompisfella. Dessverre ser vi for mange eksempler på samrøre i norsk sportsjournalistikk.
Nå er relasjonen mellom TV 2, landslagssjef Ståle Solbakken og spilleransvarlig Brede Hangeland blitt et tema.
I det ene øyeblikket er Solbakken og Hangeland ansvarlige for landslaget, som TV 2 skal dekke journalistisk. I det andre øyeblikket brukes de aktivt av samme TV 2.
I helgen var Hangeland i tv-ruten som ambulerende analytiker, Viking-supporter, Erik Nevland-kompis og landslagskartlegger. Han sluttet ryddig nok som fast ekspert for kanalen da han gikk til NFF, men brukes nå rundt Champions League. Solbakken var nylig på tur med kanalens utsendte til Madrid i samme turnering.
Det skaper rot i hattehyllen.
Både i sosiale medier og i Aftenposten er det blitt stilt et betimelig spørsmål om roller.
Svaret fra TV 2 er dessverre nok et eksempel på at forståelsen skurrer.
Redaktør Vegard Jansen Hagen forstår at temaet problematiseres, men trekker frem en forskjell på å være «gjest» og å være en del av «det redaksjonelle inventaret». Dessuten forsvares valget med at det er en «avklart, profesjonell relasjon». Det forsikres at redaksjonen er bevisst på utfordringen.
Uavhengig av hvordan det formelle er arrangert, er det etterlatte inntrykket at de er TV 2s utsendte.
Selvsagt kan TV 2 la være å benytte landslagsledelsen. Det er et aktivt valg å knytte seg så tett på folk de også forventes å være kritiske mot når Norge går på en smell.
Dessuten tar ikke Jansen Hagen høyde for at det er forskjell på integritet og troverdighet.
Redaktøren må gjerne mene - og attpåtil ha rett i - at hans folk har all verdens kvalifikasjoner til å opprettholde profesjonaliteten. Det er på siden av saken.
Ingen kan være dommer over hvor troverdig man fremstår.
Det er viktig å understreke at alle store sportsredaksjoner - også VG - tar valg det er verdt å diskutere. Og det bør vi gjøre mye mer av i bransjen.
De siste årene har den ene saken avløst den andre.
Eurosports redaksjonelle bruk av Kåre Ingebrigtsen til å vurdere etterfølgeren i Rosenborg er et annet eksempel, mens Viaplays ambassadøravtale med Erling Braut Haaland ikke akkurat oste av uavhengighet.
Vinterstid ville Johannes Høsflot Klæbo ikke gå med Viaplay-logo på grunn av dobbeltroller. Petter Northug var i VM i Seefeld under kontrakt med skiforbundet, samtidig som han jobbet som tv-ekspert. Therese Johaugs kommentering av nære venninner for NRK var et tema tidligere i vinter.
Slik kunne vi fortsatt.
Det viktigste er at en hel bransje trenger å ta ut større sikring av uavhengighet.
Troverdighet er jo strengt tatt det viktigste vi har. Også når det handler om sport.
