Ståle Solbakken føyer seg inn i rekken av en serie fotballtrenere med et intenst budskap: Noe må gjøres med hvor brutalt spillerne belastes.
Diskusjonen er et symptom på det som virkelig gjør den internasjonale fotballen syk:
Den ekstreme grådigheten fra aktørene i milliardindustrien.
FIFA har sin agenda, UEFA har sin. Rundt fotballorganisasjonene danser en rekke pengegriske aktører rundt stadig mer slitne gullkalver.
Alle skal melke. Ingen tenker på helheten. Perspektivet om at også mangemillionærer har en helse å ivareta, havner fort i bakleksen når pengene skal telles.
Det kommer neppe et mer menneskelig kampprogram på plass før også enda større spørsmål blir adressert. Så lenge internasjonal fotball mangler en kritisk debatt på de store møteplassene, er det vanskelig å se at spillernes velvære kan bli prioritert foran ønsket om at flere kamper skal generere enda flere millioner.
Her er det i det minste positivt at flere ledende trenerpersonligheter våger å være tydelige på at det går en grense for hva kropper tåler. Det gjelder om spillerne får aldri så mye betalt for å prestere hyppig.
Solbakken er jo kjent for å være frittalende. Han velger rett adressat når han snakker om at FIFA og UEFA må forstå at de ikke bare kan utvide og utvide antall kamper i det uendelige. Også balansegangen mellom landslag og klubber, samt hvor mange turneringer som trengs i hvert land, er faktorer å ta med i vurderingene.
Det skal litt til for at en ekspert på idrettsmedisin bruker merkelappen «fullstendig galskap», men så langt velger altså Torstein Dalen-Lorentsen å gå. Slik sett er det interessant at Fredrik Aursnes til slutt ikke fikk kabalen i livet til å gå opp.
Liverpool-manager Jürgen Klopp har vært innom temaet ved en serie anledninger, etter å ha kjent på kroppen hvor sårbar sammenhengen mellom skader og ambisjoner kan være. Det retoriske stilkarakterene er ikke alltid like høye når Klopp klager over tettheten av kamper, men i sak har han absolutt et poeng. Det samme har Manchester City-manager pep Guardiola.
«Spillerne har hatt to ukers sesongoppkjøring, og nå må de spille hver tredje dag i elleve måneder. De er ikke maskiner. Ingen bryr seg om spillerne. Alle, Premier League, Uefa, de har beskyttet sin egen business og posisjon», er en av tiradene Manchester City-manager har kommet med.
Det er mulig å angripe problemstillingen fra flere vinkler.
Den ene er at det finnes fryktelig mange overarbeidede arbeidstakere i verden. De aller fleste er det betydelig mer synd på enn overbetalte unge menn, som tjener fantasillioner på å sparke til en ball.
Det betyr ikke at problemstillingen er irrelevant. Både Haaland og Ødegaard kan ende opp med 59 kamper denne sesongen, og nærmere 80 neste sesong. Om strikken strekkes ytterligere blir det jo helt absurd til slutt.
Men innad i fotballen er det også en annen dimensjon. De største klubbene har jo råd til å ha en bredde i stallen, som gjør at de kan rullere på en annen måte enn de mindre kan. Slik sett kan vi diskutere rettferdighet langs ulike akser. Fotball blir aldri helt rettferdig.
Uansett kommer det til et punkt der noe må skje med totalbelastningen. Frem til det er problemstillingen et varslet vepsebol
Året har jo ikke mer enn 365(6) dager, uavhengig av om du spiller fotball eller jobber med noe helt annet.
