Vestkantklubben er i svevet – og gasser på.
– Det koster jo skjorta å fyre sånn om vinteren. 400.000 bare i januar, sier sportslig leder Madsen.
Den regningen er det foreldre og noen lokale støttespillere som tar.
– Vi har et sponsorbudsjett på høyde med mange toppklubber. Vi er ekstremt heldige.
I artikkelserien «Den delte fotballbyen» går VG i dybden på forskjellene i Fotball-Oslo.
Vår oversikt viser enorme forskjeller mellom bydelene:
Banene i hovedstaden ligger stort sett i dvale under snø og is om vinteren. Men drar du oppover mot Holmenkollen, dukker det opp en oase.
Fra et møterom ser Julian Madsen og styremedlem Eivind Kristoffersen ut på Oslos største vinteråpne fotballanlegg, kledd i Hemings farger:
Grønt kunstgress mot hvit snø.
På veggen bak dem henger et stort bilde av Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Det minner om at det tradisjonelt er langrenn det drives med her oppe i Oslo-høyden.
Nå er Heming også en talentfabrikk i fotball. Det koster penger å innta den rollen.
– Et vanvittig fokus
– Uten sponsorene kunne vi ikke hatt dette tilbudet. Den reelle kostnaden for hva det koster å trene fire dager i uken med profesjonell trener på en vinteroppvarmet bane, den er langt høyere enn det vi betaler, sier Madsen.
Breddeklubben satser tungt på et eget akademi. Treningsavgiften for de ivrigste barna er på 19.750 kroner i året.
– Vi har et vanvittig fokus på barn fra 6 til 13 år, og der er det ikke mange som er noe spesielt bedre enn oss, mener Madsen.
Målsettingen om å utvikle toppspillere er helt klar.
Morten Thorsby (A-herrer), Guro Bergsvand (A-kvinner), Cathinka Tandberg (A-kvinner), Kristian Arnstad (U21), Kristoffer Askildsen (Sampdoria) er levende eksempler på det.
Men det understrekes at dette ikke er det viktigste.
VGs undersøkelser viser at Oslo fotballkrets hadde 18 spillere på A-landslag og diverse U-landslag i høst. Ingen kom fra «fattige» bydeler.
På enkelte kretslag i Oslo er barn fra «fattige» bydeler knapt med, til tross for at disse delene utgjør en stor del av befolkningen.
– Det er trist at det er blitt sånn at det er ressursene blant foreldre og økonomiske midler som er nøkkelen, sier Eivind Kristoffersen, som sitter i fotballstyret i Heming.
– I mitt hode er den største trusselen mot barns aktivitet i Oslo sendrektighet i kommunen når det gjelder anlegg. Den situasjonen er katastrofal.
Må du være rik for å bli god i fotball?
Er det en fordel å vokse opp i et velstående strøk?
VGs undersøkelser viser at Oslo fotballkrets hadde 18 spillere på A-landslag og diverse U-landslag i høst. Ingen kom fra fattige bydeler. På kretslagene i Oslo er barn fra fattige bydeler knapt med, til tross for at disse delene utgjør en stor del av befolkningen.
Hvorfor er det slik?
Fotballeder Frode Lia peker på at akademi-satsingene gir barna i velstående områder store fordeler allerede fra seksårsalderen. De kan være med på akademier med profesjonelle trenere, og de kan trene på gode baner gjennom vinteren. Ofte må foreldrene betale.
Har det alltid vært sånn?
Nei, på herresiden var landslaget en periode dominert av spillere fra lavinntektsområder: Joshua King, Adama Diomande, Ohi Omoijuanfo, Jonathan Parr, Mohammed Abdellaoue, Mohammed Fellah, for å nevne noen.
I dag er Osame Sahraoui aktuell for en landslagstropp.
Heming-lederne forteller at de ønsket et skikkelig tilbud, slik at de fire-fem bestespillerne ikke forsvant ut av nærområdet.
– Og så ville vi jo styrke profesjonaliseringen av barnefotballen, for tidligere har det vært vilkårlig. Du kan ha vært heldig med en god pappatrener, påpeker Kristoffersen.
Her er det klubben som bestemmer. Og det jobbes etter en plan.
– Profesjonaliseringen en liten del. Vi er først og fremst en breddeklubb, og vi har over 100 frivillige trenere i barnefotballen. De fleste her trener fotball én dag i uken, sier Kristoffersen.
– En håpløs karusell
Breddeklubben driver aktiv rekruttering fra 13-årsalderen.
– Hvordan?
– Stort sett så er det jo et behov i lagene. Vi mister også spillere, ikke sant, svarer Julian Madsen.
Sportslig leder, Heming.
– Toppklubbene har full kontroll på niåringene i Heming. Spesielt Stabæk er veldig tidlig ute. De rekrutterer gjerne elleve–tolvåringer, hvis de kan. Og vi må gjøre det for å opprettholde et tilbud for de beste. Jeg vil si det nesten er en håpløs karusell, sier Kristoffersen.
Solidaritetsmidler gjør at både topp- og breddeklubber potensielt kan tjene mye på å ha spillere i egen klubb fra de er 13.
– Det er blitt mer kynisk. Det er blitt mer en business. Og det tror jeg alle må være klare over: Sånn rekruttering foregår, er det litt spis eller bli spist. Og det er ingen av oss her i Heming som ønsker at det skal være sånn, men vi er en del av det vi også, sier Julian Madsen.
– Vi rekrutterer. Vi må det.
Tips oss
Journalist
Journalist i VG Sporten. Jobber for det meste med fotball, men også andre idretter. Tips meg gjerne om nyheter eller saker vi bør grave i: sindreo@vg.no
