ACTIONFILM
«Road House»
Premiere på Prime Video torsdag 21. mars
USA. 15 år. Regi: Doug Liman
Med: Jake Gyllenhaal, Daniella Melchior, Conor McGregor, Billy Magnussen, Post Malone
Av alle de utallige dårlige filmene som kom på 1980-tallet, som var dårlige på en måte som føles unikt for dét tiåret, var «Road House» (1989) en av de «beste» og mest fornøyelige.
Årsaken var i første rekke Patrick Swayze (1952-2009) i rollen som utkasteren/filosofen Dalton. En skuespiller som ga sitt alt i såvel slagsmåls-scenene som i de tidstypisk vovede elskovsscenene. (Det var mye nakenhet i filmen, av både mannlig og kvinnelig art. The Double Deuce var et fesjå for infantil seksualitet).
Swayze var en muskelmann med en dansers kropp, en actionhelt som også kvinner likte. (At han hadde spilt i «Dirty Dancing» to år tidligere, svekket ikke akkurat appellen hans).
En annen grunn til at «Road House» i ettertid er blitt en kultfilm, er at den omfavnet sin store harry-het med et forbilledlig fravær av sjenanse. Den var stolt harry. En tredje årsak er den minneverdig cheesy dialogen:
«It was a good night. Nobody died».
«Pain don’t hurt».
«I used to fuck guys like you in prison!».
Samt selvfølgelig klassikeren over (nesten) alle klassikere: «It’s my way – or the highway».
Filmen var en moderne western, en historie om en reddende engel som ankom en liten by for å egenhendig frelse befolkningen fra de kriminelle elementene blant dem.
Rent konkret: De dritings dustene som frekventerte tittelens slaktehus av en veikro, og fremprovoserte blodige masseslagsmål så godt som hver eneste kveld.
Når «Road House» nå er blitt nyinnspilt, med Jake Gyllenhaal i rollen som Dalton, er handlingen flyttet fra Missouri til en strandbar helt sør i Florida (en harry stat, full av gærninger). Western-elementet er uttalt, og heltens bakgrunnshistorie noe mer utbrodert.
Ellers er det på de fleste måter den samme filmen. Bare tammere.
Det må Gyllenhaal, som sover seg gjennom den, ta mye av skylden for. Skuespilleren har gått til anskaffelse av en knallhard, imponerende trent overkropp i filmens anledning, og har selvsagt tatt med seg sitt fremste kjennetegn – det lettere himmelfalne ansiktet – på jobb.
Gyllenhaal ser alltid ut som om han ler av en vits vi andre ikke har oppfattet. Vel og bra til sitt bruk, men i «Road House» får det permanente halv-gliset ham til å virke uinteressert, hevet over det hele.
Altså, man skjønner jo at Gyllenhaal har fersket at dette ikke er verdens mest sofistikerte materiale. Det er snarere snakk om verdens kanskje minst sofistikerte materiale. Men dét er ingen unnskyldning for å ikke gjøre sitt beste. Gyllenhaal bør passe seg så han ikke ender opp med å bli husket som han Taylor Swift skrev «All Too Well» om.
Skurken i historien, spilt av Billy Magnussen, prøver i hvert fall å ha det gøy. Det samme kan man si om den irske MMA-utøveren Conor McGregor, som åpenbart ikke har noe imot på fremstå som en absurd parodi på ... ett eller annet. Han har utstrålingen til et cro magnon-menneske. Det er i denne sammenhengen en slags kompliment, tror jeg.
Nye «Road House»’ absolutte høydepunkter er de to showdown-slåsskampene mellom Gyllenhaal og McGregor. Dette til tross for at de er kaotisk klippet og tilsynelatende filmet med GoPro-kamera. Generelt må det innvendes at det er for lite slåssing i denne oppdateringen.
«Road House» er lenge ganske kjedelig, blir enda kjedeligere midtveis, men klarer å reise kjerringa sånn noenlunde i løpet av den siste halvtimen. Det er en svakere film enn forgjengeren på alle plan, og ingen kommer til å snakke om den om 35 år – slik noen av oss, i beduggede øyeblikk, av og til snakker om Swayze-filmen.
Dugandes for en sliten sixpack og beina på bordet-fredagskveld. Men bare såvidt.
