Thomas Dybdahl – «Teenage Astronauts»
Øverst i ukens låtbunke finner vi en sang som gjerne kan spares til søndag ettermiddag. Tittelsporet fra Thomas Dybdahls nye plate «Teenage Astronauts» treffer der det gjør vondt, i krysningspunktet mellom lavmælt ro og storslåtte arrangementer. Til det siste har han fått assistanse fra produsent Larry Klein og arrangør Vince Mendoza, som begge har samarbeidet med Joni Mitchell (og en drøss andre pop- og jazzstorheter), men det er likevel siddisens lavskuldrede stemmeprakt som hekter hardest her.
Justin Timberlake – «No Angels»
Det begynner jaggu å nærme seg 20 år siden Justin Timberlake leverte premissene for hvordan musikk i krysningspunktet mellom pop og r&b skulle høres ut, og seks år har allerede passert siden den «rurale» kalkunen «Man of the Woods». Sjettealbumet «Everything I Thought I Was» høres umiddelbart mindre katastrofalt ut, men med 18 låter trengs mer lyttetid for å felle noen endelig dom. Den dagsferske, Calvin Harris-produserte singelen «No Angels» er Dua Lipa-disco på sitt mest innsmigrende, men det høres ikke ut som hovedpersonen selv er helt til stede her.
Four Tet – «31 Bloom»
Stadig flere får tilsynelatende ørene opp for den engelske elektronika-helten Kieran Hebden, som har holdt det gående under Four Tet-fanen i snart 30 år. På den nye skiva «Three» – som i realiteten er hans tolvte, i tillegg til en drøss singler, EPer og remikser – viser 46-åringen ingen tegn til å bremse. Tvert imot: Den boblende smakebiten «Daydream Repeat» gjorde egenhendig andre halvdel av februar utholdelig, og hypnotiske «31 Bloom» er nesten på samme nivå.
Ramón – «Oops!»
Etter å ha fått vist seg frem for det norske folk i beste «Hver gang vi møtes»-sendetid, er Ramón Andresen endelig tilbake med originalmateriale. «Oops!» er etter sigende basert på et TikTok-meme om Ramóns «badeproblem», men dette lar seg fint nyte uten kjennskap til det. Uttrykket er mindre hjertesmertelig enn de fleste av 26-åringens tidligere låter, og musikken spretter godt fra seg, med en «fyrrig» akustisk gitar i begivenhetenes sentrum. Så får det heller være at det blir litt vanskelig å få tak i nøyaktig hva dette egentlig handler om.
Kacey Musgraves – «Anime Eyes»
Kacey Musgraves største kunstneriske øyeblikk er fortsatt «Golden Hour» (2018), der Texas-sangerens lyriske teft og melodiske øre for alvor kom til sin rett. «Deeper Well» endrer ikke det inntrykket, i det minste ikke etter en kjapp gjennomlytting, men det forekommer noen umiddelbare gullkorn her – ikke minst «Anime Eyes», der Musgraves’ fascinasjon for Daft Punks vokalfiltre fargelegger en vakker ballade på en måte som trekker tankene mot Airs «Moon Safari».
Bon Jovi – «Legendary»
Det har rent noen tusen tonn giftige kjemikalier gjennom Newark Bay siden sist Jon Bon Jovi og hans medmusikanter leverte fra seg et relevant stykke musikk, og «Legendary» – første ut fra det kommende albumet «Forever» – føyer seg inn i rekken av forglemmelige tilskudd til katalogen. Teksten er dynket i nostalgi («Friday night comes around like a song/ «Sweet Caroline», and we all sing along/ Got my brown-eyed girl, and she believes in me»), mens musikken høres ut som alle powerpop-låter noensinne knadd ned til en liten ball. Likevel: Dette er i det minste bedre enn det U2 sysler med for tiden.