Bjørn Eidsvåg - «Folk flest er snille»
Nasjonalskatten Eidsvåg høres ut som han har begynt i amerikanske The National på sin første singel etter 70-årsmerket er passert. Riktignok fritt for Matt Berningers misantropi. Rytmen, energien, den naturlig slepne vokalen får på ingen måte «Folk flest er snille» til å høres ut som det kommer fra en som har nådd statens aldersgrense for pensjon. Selv om tittelen skulle tilsi gyngestolsfilosofi fra øverste hylle. «Vi er bedre enn vi skal ha det til», synges det. Det er Eidsvåg også.
Åge Aleksandersen og Jørgen Nordeng - «Ugress og villskudd»
En annen jubilant strekker seg mer mot blå toner om det grønne og vrange. I to versjoner, som begge hyller en glemt platesjanger: Jam’men. Jørgen Nordeng bidrar mer med sang enn rap, i en tekst som ikke gror like godt gjennom asfaltmotstand som vekstene i tittelen. 75-årige Aleksandersen er desto mer kraftfull, og synger bedre enn på lenge. «Ugress og Villskudd» er likvel mer stemning enn et virkelig høydepunkt på den kommende avslutningsturnéen.
Villskudd - «Sent nå»
Om det er Åge eller denne Oslo-kvartetten som er nærmest Gudmund Vindlands roman med samme navn om Jens Bjørneboe, er det ingen grunn til å konkludere med her. «Sent nå» er skrangling på norsk, så sjarmerende vindskeivt som ingen med østlandsdialekt har vært på denne siden av Lars Lillo-Stenberg. På flere vis en tematisk blanding av angsten i «Klokken er mye nå» og den inkluderende ensomheten i «Suser avgårde». Absolutt ikke for sent for slikt. Heller nøyaktig på tide.
Pearl Jam - «Running»
Mye energi og oppriktig agg i Pearl Jam anno 2024. Godt hjulpet av Andrew Watt, som også ga Rolling Stones riktig balanse i fjor høst. I Pearl Jams katalog kan den minne om en hurtigversjon av «Hail, Hail» (1996), eller «World Wide Suicide» (1996). Mest av alt høres det ut som Eddie Vedder har hatt lyst til å lage sin egen versjon av Nirvanas «Breed». Bare med en tekst som vil rope høyt mot noe konkret, i stedet for absolutt alt. Dumt at det konkrete likevel er fullstendig uklart.
Benson Boone - «Slow it Down»
TikTok-fenomenet Benson Boone har allerede flere streams på tre låter enn de fleste av oss kommer til å få om vi ble reinkarnert sju ganger. Det er uansett ikke suksessen ballademesteren synes går for fort i albumdebutteaseren. «Slow it Down» ber om det motsatte av Pearl Jam. Det er betydelig Lewis Capaldi-pop i møte med Ed Sheeran og andre inderligheter, men mangler den høystemte gnisten. For de som likevel leter etter en påskereferanse, rimer Boone faktisk «pieces» på «Jesus».
Aurora - «Some Type of Skin»
Her er endelig låten for alle som har drømt om at Björk skulle ha skrevet The Whos «Baba O'Riley» med pianoet fra A-has tolking av «Crying in the Rain». Jeg vet dere finnes der ute. Selv med Chris Greatti (Yungblud, Grimes) som sidepartner og vokalensemblet Shards i bakgrunnen, klarer ikke «Some type of skin» å bli så stor, intens og widescreen-hudløs som man vil den skal være. De som vet, hevder at live-versjonen er mye mer storslagen. Dét tror jeg på.
Mörmaid - «Wet Summer»
Apropos Chris Greatti og Grimes: Live Sollid Schulerud skaper elektropop som snirkler og strekker seg godt over i nettopp Claire Elise Bouchers spinnville drømmesfære. Her med noe som enklest kan kalles drum n’ bass-snedig. Som på flere måter kan virke som en gjenglemt nittitallslåt som endelig har fått akkurat passe mengde sukker. I et annet tiår hadde hun vært verdensstjerne forlengst.
Adrienne Lenker - «Free Treasure»
Rundt årsskiftet holdt Big Thief-front Lenker en låtskriverworkshop på Zoom. Der kunne man til tider få inntrykk av at låtene hennes nesten ramlet ned fra himmelen, selv om hun selv postulerte hardt arbeid som eneste kreative metode. Årets andre soloalbum (det første er en støtteutgivelse for Gaza er like deler solid håndverk, som nysgjerrig vimsete. Spilt inn live i stua, med ulike medhjelpere, like stødig uskarpt som albumcoveret. En Bonnie «Prince» Billy for vår tid.
Waxahatchee - «The Wolves»
Katie Crutchfield står allerede bak en av årets beste låter. Albumet «Tigers Blood» klarer ikke helt å følge opp massive «Right back to it». Det hadde vært imponerende, og direkte sjokkerende. Likevel: Slentrende countryrock, tenk The Decemberists i møte med Neil Young rundt «Don’t be Denied», kommer nok ikke til å føles mer hjerteskjærende ekte denne våren, sommeren og høsten.