Album: Pop
Bausa
«Ung & Dum»
(Toothfairy)
Under året etter at de bokstavelig talt entret scenen fra publikumssiden og spilte på russens landstreff i Kongeparken, albumdebuterer Bærums mest joviale trio.
Navnene deres høres ut som en sketsjparodi på hjemkommunen: Edvard Bræin Groth, Fredrik Von Krogh, Philip Bergenstjerna ropesynger like fullt i ren forakt for det meste, inkludert vokalharmonier. Med klingende Thor Heyerdahl-uttale de gangene de prøver å være Take Thats ukjente sønner, altså på engelsk.
Det er heldigvis ikke så ofte.
Albumet er imponerende inkonsekvent konsekvent, og like sterkt som det er svakt. Låter og produksjon har et energioverskudd som muligens kan fikse framtidig strømunderskudd i en mellomstor norsk kommune.
Samtidig skriver disse søte og rare guttene tekster som får Stavangerkameratene til å framstå som litteraturvitenskap-pensum («jeg vil bare si til deg, si det til deg, du er pen, god damn du er pen»). De avslører seg selv som virkelig monotone vokalister når Jonathan Floyd overtar i «Demon Time».
Slipp ham gjerne mer til neste gang.
B.G., MAFAQ og Phill, som de kaller seg, var tidligere brødrene Bausa. Nå er de bare Bausa. Jeg lurer på om bandnavnet kommer av «baus», som forenklet er å ha stolpetro på seg selv. En slags alternativ form for breial.
Det har de all grunn til å være.
Selv om de altså er over gjennomsnittlig forglemmelige som vokalister, er roc boys-ene over gjennomsnittlig godt poptenkende produsenter. De har en klar og god forståelse for synthdrevet funk i skjæringspunktet mot pop.
Noen ganger med mer enn et hoftevrikk av fransk fjellreven-finesse. Andre ganger tett på noe som høres ut som First Price-versjonen av Undergrunn (selv om de har flere månedelige streams).
Uansett har et helt åpenbart pop-øre og talent som bør få alle som fremdeles har forakt for den såkalte russemusikken til å revurdere fordommene sine.
Best er de sammen med Coucheron på Unge Ferrari-coveren «Ung & Dum» (han produserte også originalen). En cover som fjerner Stig Joar Haugen fra både låt og Spotify-kreditering og gjør originalens verbale selvskading om til en inspirerende fest.
«Ikke vær redd, dette kan bli vår siste sjanse», påstår de selv på åpningssporet.
Det blir det defintivt ikke.