Shakira, Shakira. Nesten 25 år har passert siden det colombianske popfenomenet rystet verden med det uvørne og tidvis uimotståelige crossover-albumet «Laundry Service». Når 47-åringen nå slipper album nummer tolv i rekken, oppleves hun mer relevant enn på lenge – eller kanskje bare tidsånden endelig har innhentet henne.
Albumtittelen «Las Mujeres Ya No Lloran», som ifølge Googles stadig mer upålitelige språkassistent betyr «kvinner gråter ikke lenger», kommer i kjølvannet av et svært veldokumentert samlivsbrudd med den spanske fotballspilleren Gerard Piqué, som kroket opp med en 22 år yngre kvinne temmelig umiddelbart etterpå.
Til tross for en jevn strøm av lyriske stikk mot Piqué gjennom disse 15 låtene (to unødvendige bonusspor ikke medregnet), fremstår ikke Shakira spesielt sønderknust eller hevngjerrig – i det minste ikke på en måte som gjenspeiles i musikken. Et mer nærliggende stikkord her er variasjon, med alt fra afrobeats, reggaeton og cumbia til meksikansk visepunk på menyen.
Best er hun i samspill med artister som på ulike vis må kunne betraktes som musikalske arvtagere. Cardi B løfter lykkepillen «Puntería» til himmels, og Rauw Alejandro-duetten «Cohete» er tilsvarende bekymringsløs og sommerformatert. Det er vanskelig å skjønne annet enn at disse vil bli velfortjente hits.
På Bizarrap-samarbeidet samples Daft Punk, mens kraftballaden «Cómo Dónde y Cuándo» dytter tankene mot Returns «Bye Bye Johnny»(!), av alle ting. Verst av alt: Det funker.
Problemet med «Las Mujeres Ya No Lloran» er ikke først fremst omfanget, selv om albumet med fordel kunne vært skrelt ned til 11-12 låter. Sju av sangene er tidligere utgitt, og når alle er plassert på platens siste halvdel, får helheten et noe sammenrasket preg.
Likevel: De sterkeste øyeblikkene her plasserer Shakira tilbake på stjernehimmelen – der hun hører hjemme.
BESTE LÅT: «Puntería»