Camilo Cabello & Playboy Carti – «I Luv It»
Om vi ser bort fra det norskproduserte Shawn Mendes-samarbeidet «Senorita», som har vist seg som en overraskende slitesterk verdenshit, har det tidvis vært en smule vanskelig å forstå alt oppstusset rundt den amerikanske 27-åringen. Med «I Luv It» gjør det enklere: Dette er boblende, hyperenergisk popmusikk med nok uromomenter og sjøsyke øyeblikk til å tåle gjentatte gjenhør – og til å bli en hit. Den umiskjennelige Playboy Carti-flyten senker pulsen og matcher helheten fint.
St. Vincent – «Flea»
Annie Clark kaller selv sitt kommende album «All Born Screaming» for «post-pest-pop», og sangene som har blitt sluppet i forkant underbygger denne påstanden: St. Vincent-prosjektet dreier seg i en stadig mørkere, mer gotisk og industriell retning, og «Flea» trekker tankene mot Nine Inch Nails og David Bowies 1997-samarbeid «I’m Afraid of Americans». Det er vanskelig å virkelig elske denne stilen, men mot slutten progger Clark det flott til.
Kings of Leon – «Split Screen»
Om du har savnet dem eller ei: Brødre- og fetterkvartetten Kings of Leon er like fordømt tilbake med ny lyd. «Can We Please Have Fun» slippes i mai, men Followell-klanen besvarer ikke spørsmålet med den trauste poprock-rusleren «Split Screen», som ikke byr på et overraskende grep eller en interessant melodisk vending i løpet av sine fem tilmålte minutter.
Les også: Plateanmeldelse: Shakira – «Las Mujeres Ya No Lloran»: Skilsmisse uten tårer
Vampire Weekend – «Mary Boone»
New York-trioen Vampire Weekend har fortsatt til gode å gi ut et uengasjerende album, og i disse anmelderører var forgjengeren «Father of the Bride» en av de sterkeste utgivelsene i 2019 – et livsbejaende, følsomt og skarpt pop-overflødighetshorn. Femteskiva «Only God Was Above Us» er rett rundt hjørnet, og tredjesingelen «Mary Boone» gjør ingenting for å dempe forventningene. Sangen er typete og typeriktig nok oppkalt etter en legendarisk kunstsamler som ble dømt til fengsel for skattefusk i 2019, og med yndig korsang og et Soul II Soul-sample blant de drivende elementene, er dette en smellvakker musikalsk feiring av hjembyen og 90-tallet.
Lorde – «Take Me to the River»
Vi holder oss i New York: Få band har representert byens musikalske tiltrekningskraft og nervøse energi med samme presisjon som Talking Heads. Med 30-årsjubileet for den klassiske konsertfilmen «Stop Making Sense» som bakteppe, er det straks duket for en hyllestplate der alle fra Miley Cyrus og The National til vår egen Girl In Red bidrar. Newzealandske Lorde har plukket seg en av bandets mange signaturlåter – til tross for at «Take Me to the River» opprinnelig er en Al Green-sang, har David Byrnes særegne tolkning av den etset seg inn i musikkhistorien. Lordes versjon høres ut omtrent som man kunne tenkt seg på forhånd – mer tilbakelent, striglet og komprimert, og dessverre også flerfoldige hakk mer anemisk. Ikke minst sammenlignet med Heads’ gospelmagiske liversjon.
Mdou Moctar – «Imouhar»
Til slutt en avstikker fra allfarvei – geografisk så vel som musikalsk. Den Niger-baserte tuareg-artisten Mahamadou «Mdou Moctar» Souleymane har i en årrekke gitt ut plater i skjæringspunktet mellom støvete ørkenblues og beintøff rock, og smakebitene fra 39-åringens kommende sjuendealbum «Funeral For Justice» hinter om at kilden er langt fra tom. «Imouhar» er en riffsterk og hypnotisk hyllest til den hardt pressede tuareg-kulturen, og disse fem minuttene byr på noen av de villeste gitarutblåsningene hittil i Moctar-diskografien.