«Purk»
Norsk serie i seks deler
Med: Ine Jansen, Jonis Josef, Trond Espen Seim, Lars Berge, Iben Akerlie, John Carew, Lars Berrum, Big Daddy Karsten, Ole Soo, Anette Hoff, Tone Danielsen, Sigrid Husjord
Manus: Trond Kvernstrøm, Hallgrim Haug, Tobias Nordbø, Marie Hafting, Katie Hetland og Kjetil Indregard
Regi: Hallgrim Haug
Premiere på TV 2 Play Søndag 17. mars
Vises fra 22. til 24. mars på TV 2 Direkte
Narkotikaetterforsker Lisa (Ine Jansen) har mistet mann og kollega Jostein i et raid. Sorgen må hun balansere mot krystall-entusiastisk svigermor (Anette Hoff), og samtidig håndtere sin stadig mer demente mor (Tone Danielsen).
Ja, og så går det ikke så greit på jobben heller.
Rundt dette sirkulerer kollegaer og gangstere med ulik gateintelligens og våpenkompetanse. Samt en arapapegøye.
Tommy (Lars Berrum) og Bikkja (Big Daddy Karsten) er to ubrukelige gangstere i elbil av fiskebolleboks-størrelse, som bruker Petra Marklund som meditasjon. Isak (Trond Espen Seim) er MDG-frelst mellommann med pannelugg, solcellepanel og globaløkologiske perspektiv.
Shirouh (Jonis Josef) er naivt masete i en karakterrolle, tidvis parodisk, tidvis veldig tett på hans standup-komiske selv. Tone Danielsen tilfører menneskelig varme og glede til demensdiagnose.
Det er uansett Ine Jansen som mesterlig løfter handlingen, i sin kombinasjon av imponerende stoisk ro og skjulte Ally McBeal-aktige frustrasjonsutbrudd.
Det virker tilgjort i starten. Knapt har noen vært like uaffektert i stressende, livstruende situasjoner på denne siden av «Blues Brothers» (1980).
Selvsagt har hun Jahn Teigens «Optimist» som ringelyd.
Det er flere slike enkle, tidvis smådystopiske drypp i disse seks episodene. Det eneste virkelig uforklarlige er bruken av NRK Rogaland-innringeren Mia Kristiansen om Mallorcabluesen som en telefonsamtale.
Serieskaper Trond Kvernstrøm og regissør Hallgrim Haug lener seg mot tidlig Guy Ritchie («Lock, Stock & Two Smoking Barrels», «Snatch»). Timingen er altså så som så, siden Guy Ritchie-serien «Gentlemen» nylig hadde Netflix-premiere - og viser hvordan det også kan gjøres.
«Purk» er en altfor generisk tittel for en serie som på ingen måte ønsker å være generisk. Likevel våger den ikke å være så vill og eksplosivt gal som den potensialet tilsier.
Haugs karriere som filmfotograf ligger helt åpenbart til grunn for hvert eneste bilde. Det er en fornøyelse å se på.
Tross sine overdrivelser, jeg tipper nye rekord i antall skuespillere som bruker sinne som kreative metode i løpet av en episode, er det en bevisst fargeblek og godt klippet krimkomedie. Med uvanlig selvsikker musikkbruk, inkludert Unit Five på rulleteksten.
Ordvekslingen kunne vært bedre, og manus enda mindre forutsigbart. Men man må la seg underholde av helheten.
Den siste episoden åpner dessuten for en ny sesong. Det håper jeg virkelig det blir noe av.