Der forgjengeren «Renaissance» (2022) var en storslått, eskapistisk og sexy feiring av svart dansemusikk, fra disco og house til ymse elektronisk klubblyd, har Beyoncé Knowles-Carter vendt seg mot en annen del av sitt musikalske jordsmonn på oppfølgeren med den selvforklarende tittelen «Cowboy Carter».
Den stilistiske dreiningen bør ikke komme som noen bombe på en våken lytter – forbindelseslinjene mellom soul, r & b og country har tross alt vært åpenbare siden starten av 60-tallet.
Med oppvekst i Houston, Texas, en livslang lidenskap for rodeostevner og en bestefar med rause doser hestejazz i platesamlingen, er det ikke det minste rart at Beyoncé i en alder av 42 mer enn snuser på denne delen av sin identitet.
Det må likevel understrekes at musikken på «Cowboy Carter» utspiller seg ved sjangerens randsoner. Det er kanskje derfor den føles frisk og naturlig.
Å laste dette prosjektet med 27 låter – fordelt over nesten 80 minutter – fremstår umiddelbart som et lite gjennomtenkt påfunn fra Beyoncés side. Men «Cowboy Carter» skal raskt vise seg å forsvare spilletiden og omfanget. I alle fall nesten.
Høydepunktene stimler seg nemlig tett sammen gjennom platen, fra det episke åpningssporet «American Requiem» til den sakrale gospel-avslutningen «Amen». Mellom disse ytterpunktene balanserer hun ubesværet sval vestkyst-pop («Bodyguard»), knallhard rap («Spaghetti»), blockbuster-balladeri (Miley Cyrus-duetten «II Most Wanted») og tåkete Thundercat-psykedelia («Desert Eagle»).
På den like deler iltre og lekne funkrockeren «Ya Ya» samples både Nancy Sinatra og Beach Boys, mens «Riverdance» og Underworld-parafraserende(!) «II Hands II Heaven» lener seg mot folk og elektronika på vidunderlig vis.
Litt småpirk: Covre av The Beatles «Blackbird» og Dolly Partons «Jolene» oppleves ikke som essensielle i denne sammenhengen, selv om sistnevnte har fått en lyrisk overhaling. Og 27 sanger er og blir for mange.
Med en tredjedel av materialet luket bort, ville «Cowboy Carter» vært et mesterverk. I sin faktiske form er det simpelthen et veldig godt album – som dytter både hovedpersonen og countrysjangeren flerfoldige hakk videre.
BESTE LÅT: «II Hands II Heaven»