«Ronja Røverdatter»
Svensk fantasydrama i tolv deler
Med: Kjerstin Linden, Christopher Wagelin, Krista Kosonen, Jack Bergenholtz Henriksson, Johan Ulveson m.fl.
Manus: Hans Rosenfeldt
Regi: Lisa James Larsson
De første seks episodene er på Netflix fra 28. mars
Tage Danielsons 1984-tolkning av Astrid Lindgrens 1981-bok er tett på unik i sin framstilling av natur- og røverbarnet Ronja. Født i Mattisborgen i tidlig skandinavisk middelalder, med en livsglede så smittende at den kan få en stein til å juble over våren.
I Netflix-versjonen (egentlig laget for Viaplay, men regnskapet gikk ikke opp) lener regissør Lisa James Larsson seg tungt mot begge originalforeleggene (og såvidt den japanske fra 2014): Klipp, kulisser, natur og kameravinkler nikker til filmen, mens for eksempel Kjerstin Lindens Ronja har fått samme krøllesveis som Ilon Wiklands bokillustrasjoner.
Skogen og fjellene er betagende vakker, og skremmende skummel på samme tid.
De tafsende grådvergene er enda mer ekle direktørfylliker i taxikø, de underjordiske i tåken er direkte avskyelige. Dataanimerte vetter kommer litt for tett på, mens huldretussene («voffer då då?») er gjort akkurat så Disney-komiske at noen i lekeindustrien bør kjenne sin besøkelsestid.
Krista Kosonen tar med seg mye av Alfhildr Enginsdottir-rollen i Beforeigners, og viderefører Lovis som den egentlige røverhøvdingen. Christopher Wagelin («Snabba Cash») ligner så mye på Börje Ahlstedt i både fakter og utseende at man kan lure på hvor svenskene har ungdomskilden.
Johan Ulveson er trivelig som Skalle-Per, men klarer ikke å nærme seg Allan Edwall. Jack Bergenholtz Henriksson gjør hockeysveis ganske greit igjen, og Birk mer keitete og sjarmerende usikker enn nevemagnet-tolkningen til Dan Håfström.
Den virkelige grunnen til å holde følge er Kjerstin Lindens hovedrolle.
14-åringen eier og er uimotståelig god hvert øyeblikk hun er i kamera (ganske ofte). I den seriøst vanskelige balansen mellom å være tøff og nysgjerrig. Man tror på livsgleden og frihetsfølelsen. Man skjønner hvorfor hønefar Mattis er så bekymret.
Manusforfatter Hans Rosenfeldt («Rederiet», «Wallander», «Broen») tar grep som i starten virker noe krampaktige. Universet er utvidet fra Mattis og Borka-røverne til en Asterix-aktig landsby i nærheten, der landsbyleder Valdir (en uvanlig flat Pernilla August) prøver å løse røverproblemet.
Det innebærer fogder, futer, lagmenn og knekter som surrer mer rundt i skogene enn de perifere beskrivelsene i boken. Med karakterfortellinger som ikke helt passer inn i helheten.
Fordelen for serien er at karakterene man ikke bryr seg om kan føle konsekvensene av å ikke gjøre som Mattis (Christopher Wagelin) og Lovis (Krista Kosonen) minner Ronja om: Å alltid være på vakt. Men det virker mest som et litt uklart grep for å lage «Game of Thrones» for ungene.
Likevel: Denne Ronja-versjonen er årets perfekte påskeunderholdning når hele familien skal se noe samtidig. Så lenge familiens yngste er eldre enn seks-sju. Ikke minst fordi det eneste virkelig irriterende er at historien stopper halvveis. Der, i god Netflix-tradisjon, ingen forteller når resten kommer.
Slikt kan være vanskelig å ta inn over seg som voksen. Som barn er det helt uutholdelig. Eller for å parafrasere huldretussene:
«Voffer gör dom på detta viset»?