ACTIONKOMEDIE
«The Fall Guy»
Premiere på kino fredag 26. april
USA. 12 år. Regi: David Leitch
Med: Ryan Gosling, Emily Blunt, Hannah Waddingham, Aaron Taylor-Johnson, Winston Duke
Nei, nå står ikke Hollywood til påske.
En actionkomedie som ikke lener seg på karakterer vi kjenner godt fra før? Som ikke er «basert» på en tegneserie, eller «inspirert» av en tivoliattraksjon eller et videospill? (OK, det var en TV-serie på 1980-tallet som het «The Fall Guy», som denne filmen låner et par personnavn fra. Men likhetene stopper der).
Med to filmstjerner som får lov til å være filmstjerner, og som har en påtagelig, vittig kjemi seg imellom? Som ikke bare er gøy å se, men inngir en deilig følelse av at den har vært gøy å lage?
Kan ikke noe for det, men jeg blir rørt. Bær over med meg når jeg nå skal hausse opp «The Fall Guy» litt mer enn den strengt tatt gjør krav på.
Colt Seavers (Ryan Gosling) – mandig navn – er stuntmann i Hollywood. En farlig jobb, og actionstjernen han er fast stand-in for, Tom Ryder (Aaron Taylor-Johnson), er en oppblåst tulling. Men gøy, artigere enn å sykle for Foodora, og med fine frynsegoder.
Som for eksempel muligheten til å treffe folk som Jody Moreno (Emily Blunt), en kameraoperatør som drømmer om å én dag få regissere sine egne filmer.
For godt til å være sant? Selvsagt. En dag pådrar Seavers seg en stygg skade. Den sender ham inn i en depresjon så dyp at han gjør noe ingen mentalt frisk mann, hetero- eller homofil, noen gang ville gjort: Han slutter å ta telefonen når Emily Blunt ringer.
Knuten på tråden varer i 18 måneder. Til agenten Gail Meyer (Hannah Waddingham) ringer og spør ham om det ikke er på tide å komme seg tilbake på sagmuggen igjen. Hun og Tom Ryder er i gang med en innspilling i Sydney, Australia (det er åpenbart gode insentivordninger der nede nå). Gulroten er denne: Det er Jody som regisserer.
Apropos Ryan Gosling! VG har tidligere snakket med skuespilleren om klassikeren «The Notebook»: (Anmeldelsen fortsetter under klippet)
Seavers rister av seg nedstemtheten, og setter seg på flyet. Vel fremme tar han eks-øyenstenen på sengen, og blir nødt til å bevise at han angrer, angrer, angrer på sin idiotiske opptreden.
De to kjekler som Katherine Hepburn og Spencer Tracy i en film fra 1940-tallet, men evner såvidt å arbeide sammen for «kunstens» skyld. Alt de sier og gjør profesjonelt, blir metaforer for hva som skjer med dem privat.
Noe mer dramatikk må til for at dette skal bli en film, og den besørges av at dusten Ryder forsvinner sporløst fra filmsettet. Ingen vet hvor han er, men alle vet at han er sterkt beruset og paranoid. Har det skjedd noe kriminelt? Det har det. Noe tragisk, men tøysete, som skal gjøre det enda mer krevende for Seavers og Moreno å gjenoppta turteldue-virksomheten.
Dersom man er i markedet etter en demonstrasjon på hva stjerneglans og karisma kan bety for en film av denne typen, trenger man ikke gjøre stort annet enn å se regissør David Leitchs forrige film, den slitsomt overstimulerte «Bullet Train» (2022), opp mot denne.
Legg merke til hvordan Brad Pitt forsøker, men mislykkes i å bære «Bullet Train». Legg så merke til hvordan Gosling og Blunt gir «The Fall Guy» vinger.
Ja, dette manuset er bedre enn det Leitch hadde å jobbe med forrige gang. Men det er ikke så fantastisk heller. Ikke styrt-festlig sånn i seg selv. Det er for eksempel vanskelig å bry seg om det tøvete krimplottet. Desto lettere er det å like det sjarmerende paret som ufrivillig blir en del av det.
Det er en uforbeholden glede å se Gosling blomstre som komisk skuespiller igjen (takk, Ken!) – snarere enn i nok en av de mange tause, humørløse rollene han valgte etter «Drive» (2011). Om man skal gidde å kritisere «The Fall Guy» for noe, er det at kjemien mellom ham og Blunt er så hjertelig at det er synd de ikke tilbringer enda større deler av filmen sammen.
Apropos (2) Emily Blunt! VG har tidligere snakket med henne om western-serien «The English»:
(Anmeldelsen fortsetter under klippet)
Men det er til å leve med. Det er nok av de to til at dette blir noe så sjeldent som en actionkomedie som bør appellere til alle kjønn og alle aldre.
Det er videre tilfredsstillende å se at Hollywoods anonyme helter, stunt-folkene – en utsatt gruppe i dataanimasjonens tidsalder – får sine minutter i solen, og at manuset stiller seg til rådighet for selvironi på egen bransjes vegne. Pluss for den «fransktalende» hunden også. Og masse annet gøyalt småtteri.
Det er for tidlig å friskmelde Hollywood. Men håpet er lysegrønt. «The Fall Guy» er i hvert fall to timer og seks minutter som holder drømmen om en bedre underholdning i live.
