DRAMA
«Min fantastiske fremmede»
Premiere på kino fredag 15. mars
Norge. 12 år. Regi: Johanna Pyykkö
Med: Camilla Godø Krohn, Radoslav Vladimirov, Laila Goody, Christian Skolmen
Når er det greit å kalle «en bølge» en bølge?
Tja. Når det gjelder noe det finnes så lite av som norsk film, for ikke å snakke om noe som er enda sjeldnere – nemlig unge kvinnelige filmregissører, bosatt i Norge – tenker jeg at tallet «tre» markerer en egnet anledning til å i hvert fall begynne å tenke i de baner.
Vi har Thea Hvistendahls (35) «Håndtering av udøde» fra tidligere i år, samt Franciska Eliassens (27) sjokkerende gode «Den siste våren» fra i fjor. Nå: Johanna Pyykkös (39) «Min fantastiske fremmede».
Pyykkö har finsk familiebakgrunn, vokste opp i Borås i Sverige, ble uteksaminert fra Den norske filmskolen i 2016 og bor i Oslo. På grunnlag av «Min fantastiske fremmede» har vi all interesse av å kalle henne «vår egen».
Ebba (Camilla Godø Krohn) er 18, ser yngre ut, har droppet ut av videregående og livnærer seg som rengjøringsmedarbeider i Oslo. Hun bor i en hybel på Bygdøy, og er ensom. Så ensom, så sulten på nærhet og hud, at det har gjort henne hatefull.
Da huseierne skal ut på en lengre ferie, får Ebba oppdraget med å vanne blomstene og mate kattene mens de er borte. Den unge jenta bestemmer seg for å ta over hele huset. Ikke lenge etter skjer det noe merkelig:
På vei hjem fra jobb en sen kveld, kommer hun over en blodig mann i havneområdet. Han heter Ivaylo (Radoslav Vladimirov), men han vet det i øyeblikket ikke selv. Bulgareren har nemlig pådratt seg en hjernerystelse – commotio cerebri – som har påført ham alvorlig hukommelsestap.
«Hvem er du?», spør han Ebba da han våkner til. «Jeg er kjæresten din», svarer hun. Hun tar ham med seg hjem og går i gang med å finne opp et liv til ham.
Fortellingen hun kommer opp med, er vag: De to har vært kjærester i to måneder. Ivaylo, eller Julian, som hun kaller ham, har vært på rømmen fra politiet både i Norge og i hjemlandet. Ivaylo er skeptisk, og utsetter Ebba for et kontinuerlig avhør. Samtidig prøver Ebba å finne ut det hun kan om den reelle bakgrunnen hans.
Den hvileløse mistroen de to i mellom er ikke det beste utgangspunktet for et tilfredsstillende samliv. I lange strekk oppleves «Min fantastiske fremmede» som en psykoseksuell horrorfilm à la de Roman Polanski begikk da han lagde slike.
Da Ivaylos historie omsider rulles opp, forandrer filmen tone. Den er ikke lenger bare en film om den ensomste ensomhet, men blir også en film om nordmannens møte med «den fremmede»:
Migranten, immigranten, flyktningen – hen som klipper plenene våre, bygger husene våre og selger sex til oss. Den begynner også å handle om hva den enorme rikdommen har gjort med Norge.
Det er øyeblikk da det føles som om Pyykkö (som har skrevet manus, sammen med Jørgen Færøy Flasnes) preker til oss, spesifikt om vår tids migrasjonskriser. Jeg tenker på monologen der Ivaylo legger ut om hjemlandets fortreffelighet, og den tidvis nokså tunglabbede symbolikken.
Mot slutten gikk filmen på «overtid», tenkte jeg, og fikk det dessuten travelt med å banke inn poengene sine. Men stort sett er det elegant og subtilt gjort.
Godt lydlagt og fotografert er den også, ved Torbjørn Sundal Holen. En fin estetisk opplevelse. Kvinnene i «bølgen» jeg forsøkte å etablere innledningsvis, har det til felles at de forstår og respekterer mediet film. Som er noe annet enn TV, eller teater.
Debutanten Godø Krohn er dessuten imponerende i en krevende rolle. Som et manipulerende menneske, amoralsk av ensomhet, som vi er pent nødt til å føle med og for.
En god, interessant langfilmdebut. Måtte «jenteinvasjonen» i vår lille filmnasjon fortsette.