EVENTYR / SCIENCE FICTION
«Kingdom Of The Planet Of The Apes»
USA. 12 år. Regi: Wes Ball
Med: Freya Allan, Diecen Lachman, William H. Macy, Oven Teague, Kevin Durand, Peter Macon
Åh, men denne filmen er flott å se på. Med spesialeffekter en masse, signert New Zealands Weta Digital, som har vært toppen av dataanimasjons-popen siden «Ringenes herre»-trilogien, og helt sikkert banebrytende motion capture-spill.
Det vil si: Apene som dominerer den (vi øyner kun et par homo sapiens), er spilt av livs levende folk, og har ansikter vi kan lese slik vi leser uttrykkene til våre tobeinte søstre og brødre. Disse skuespiller-innsatsene er deretter blitt digitalt animert etter kunstens alle regler, hvorpå det vi ser på lerretet er – voilà! – aper med menneskelige følelsesregistre.
Så langt alt vel og bra. Om filmen bare hadde hatt en mer original, mindre arketypisk historie å fortelle, hadde alt vært fryd og gammen. Men – akk. På det punktet svikter «Kingdom Of The Planet Of The Apes» oss, dessverre.
For hør her: Det handler om en ung sjimpanse, Noa (gitt liv av Owen Teague) – han lever «mange generasjoner» etter at de foregående filmenes midtpunkt, Ceasar, døde – som må «finne seg selv» og «bli helten i sin egen historie». Nøyaktig slik utallige unge menn har vært nødt til i like utallig mange superhelt- og eventyrfilmer tidligere.
Vi befinner oss i en fremtid der et menneskeskapt virus har snudd opp-ned på naturen. Apene er blitt kloke og fått talens gaver, mens menneskene på det nærmeste har utryddet seg selv. De få som har overlevd, antas å være dumme som brød.
Den unge, lovende apen Noa opplever så et definerende traume. Landsbyen hans blir angrepet av en mystisk klan bestående av større, maskekledde aper, ledet av den reddsomme Proximus (Kevin Durand). Ape-pappa dør, Noa slipper såvidt unna. Resten av innbyggerne blir bortført, og satt i slavearbeid i riket Proximus er i ferd med å bygge opp, modellert etter forne tiders romerske.
Det er ett aspekt ved sivilisasjons-byggingen som opptar den megalomane Proximus mer enn noe annet. Han vil få åpnet et hvelv som er bygd inn i et fjell, som skal inneholde uvurderlig teknologi og krigsmateriell fra tiden da mennesket regjerte på kloden. (Per nå har Proximus og ape-hæren hans kun ett våpen for hånden: Et primitivt elektrosjokkvåpen).
Men Noa, ja! Som sin fars sønn og forventet fremtidig ledertype, må han legge ut på en reise gjennom ruinene av den ødelagte menneske-sivilisasjonen. Mål: Å finne og frigjøre sine med-primater. Et dristig prosjekt for en uerfaren ung sjimpanse, og farene er som vanlig mange. Én av dem er et menneske – Mae (Freya Allen, nokså blek) – som viser seg å være mer intelligent og utspekulert enn det som er vanlig for den degenererte arten.
Til alt hell treffer han en klok gammel orangutang også, Raka (Peter Macon), som lærer Noa mye om livet, og blir med på ferden. Helten vår ankommer Proximus’ rike tidsnok til å høre demagogen utrope seg selv til «den nye Caesar!». Men vil han klare å redde sine egne fra et liv i trelldom? Gjett.
Den opprinnelige «Planet Of The Apes»-filmen (1968) var en B-film bygd på en knallgod idé, utstyrt med en av tidenes beste twister helt til sist. «Kingdom Of The Planet Of The Apes» er en B-film i moderne blockbuster-mundur, utstyrt med romslig budsjett (165 millioner dollar) og et generisk manus.
En gild visuell opplevelse. Selv om kicket man innledningsvis får av å se de menneskelignende dyrene, må sies å avta etter hvert som de to timene og 25 minuttene skrider frem, og man blir sittende og etterlyse noe uventet, noe annerledes, bare én – 1! – overraskelse.
Den kommer ikke. «Kingdom Of The Planet Of The Apes» er et standard actioneventyr, med en håndfull ganske stygge voldsscener, sentimental «dyr er bedre enn mennesker»-moral og noen spredte, tannløse forsøk på humor.
Men med aper da, snarere enn mennesker. Hvorvidt dét er tilstrekkelig i seg selv, får være opp til den enkelte. (Mennesker som leter etter en klangbunn i det de ser, kan alltids – som i 2014 – assosiere til tragedien som utspiller seg i Gaza.)
Dersom du aldri har inntatt en «Planet Of The Apes»-film før – ingen av de tre genuint gode rebootene som kom mellom 2011 og 2017, med Andy Serkis som Caesar – vil du trolig oppfatte dette som fete greier. Vi som imidlertid har sett dem, og lider av fremskreden popcornfilm-fatigue i sin alminnelighet, kommer sannsynligvis til å gå litt molefonkne ut av salen.
Det kommer til å bli sluppet langt verre wannabe-blockbustere i løpet av den kommende sommersesongen. «Kingdom Of The Planet Of The Apes» er ikke en gang den svakeste filmen i denne franchisen, som det så kaldt kalles – den prisen går til Tim Burtons nyinnspilling fra 2001.
Men litt bittert er det at ingen gjorde seg mer flid med manuset. «Kingdom Of The Planet Of The Apes» kunne blitt ordentlig bra.
