THRILLER
«Civil War»
Premiere på kino fredag 19. april
USA. 15 år. Regi: Alex Garland
Med: Kirsten Dunst, Wagner Moura, Cailee Spaeny, Jesse Plemons, Nick Offerman, Stephen McKinley Henderson
På en god dag – «Ex Machina» (2015) – er britiske Alex Garland en av verdens mest pirrende filmregissører. På en mindre god én – «Men» (2022) – kommer svakhetene hans til syne:
Han er en idé-mann, mer opptatt av konsepter enn mennesker, og ikke alltid i stand til å lande konseptene og ideene sine heller. På sitt minst vellykkede er en Garland-film litt som en halvhjertet episode av «Black Mirror». På sitt beste kan han skremme vettet av en.
«Civil War» er Garland på sitt beste. Den utspiller seg i nær fremtid, i et USA der det for andre gang i nasjonens historie er brutt ut borgerkrig. Den røde Texas og det blå California har gått i tospann, og har løsrevet seg fra unionen. Florida rasler også med sablene.
Nå er er hæren deres, kalt Veststyrken, på vei til Washington, DC for å kuppe makten og ta seg av presidenten (Nick Offerman).
Krigsfotografen Lee (Kirsten Dunst) og den skrivende kollegaen hennes Joel (Wagner Moura) dekker de dramatiske begivenhetene. Lee er kjent og respektert – ja, legendarisk – på sitt felt, en kvinne som har har dokumentert utallige konflikter verden over.
Hun har sett menn bli skutt i nakken. Hun har sett menn bli brent levende. Og hver gang hun har sendt bildene til redaksjonene hjemme, har hun tenkt: «Dette gjør jeg for at noe lignende aldri må skje hos oss».
Men nå har det skjedd, og Lee og Joel jakter på det de tenker er «den siste historien som er verdt å fortelle». De vil få presidenten i tale. Få det siste sitatet og de siste bildene.
Faren for at de selv stryker med i kampene i Washington, er overhengende. Men noen må bevitne og dokumentere det som skjer. Journalistikken er som kjent «historiens kladdebok».
Med seg i bilen dit, til Lees ergrelse, har de en eldre presseveteran, Sammy (Stephen McKinley Henderson) og unge Jessie (Cailee Spaeny). Jessie sier hun er 22, men ser yngre ut. Hun vil bli krigsfotograf, hun også, og idoliserer Lee.
Den idoliserte prøver i det lengste å undertrykke sine moderlige mentor-følelser. «Vi har et gamlehjem og en barnehage i baksetet», sukker hun. Men Jessie er fast bestemt på å bli med hele veien inn i stormens øye.
De manøvrerer seg gjennom ufremkommelige motorvei-systemer, fulle av utbrente bilvrak, og overnatter på ad hoc-campingplasser som er satt opp for å ta imot sivilister på flukt.
De blir utsatt for en galning, svært uhyggelig spilt av Jesse Plemons, som muligens ikke tilhører hverken Veststyrken eller regjeringsstyrkene, men slår en som en énmanns-milits som liker å drepe folk som ikke ligner ham selv.
De må ta seg frem via landeveier, og utvikler korpsånd underveis. Krigens kameraderi, delt av folk som enten de vil innrømme det eller ikke er komplette adrenalin-junkies, avhengige av å befinne seg i begivenhetenes sentrum. Så inntar de Washington.
Hva er det som er skjedd i the land of the free og the home of the brave? Det er ikke Garland opptatt av. Regissøren har nærmest lagt seg i selen for å forhindre at vi leser «Civil War» som en direkte kommentar til polariseringen som truer med å rive USA i stykker nå (igjen: Texas og California sammen?).
Slik sett kan det argumenteres for at dette er enda en film fra hans hånd som er noe mindre enn det som møter øyet. En science fiction-dystopi og «bare» det. Ja, og en hyllest til modige journalister som må ta umulige etiske valg på løpende bånd, i hvert fall et stykke på vei.
Men i og med at vi har sett det vi sett, og husker mobben som inntok den amerikanske kongressen 6. januar i 2021, skal det godt gjøres å ikke tenke sitt. Med de bildene i bakhodet blir «Civil War» en advarsel fra fremtiden, en skildring av kaoset som kan bryte ut når den selverklærte «lederen av den frie verden», splittes.
Garland utnytter med andre ord en uro som allerede er merkbar, tilsynelatende uten å «ta stilling». Og det i et amerikansk valgår. Et klokt dramatisk valg? Et uttrykk for «feighet»? Diskuter.
«Civil War» er under alle omstendigheter en ualminnelig effektiv og uhyggelig thriller, neglebitende spennende fra start til slutt. Klimakset er noe av det mest rystende intense jeg har sett på kino på en stund.
Dunst, med sitt permanent melankolske Mona Lisa-ansikt (etter Lars von Triers «Melancholia», 2011, går det liksom ikke an å se henne uten å tenke på verdens ende), er i Oscar-verdig form, og Moura, inntil nå best kjent som Pablo Escobar i «Narcos», er glitrende som yang-en til hennes yin.
Cailee Spaeny, som jyplingen Jessie, må dessuten sies å ha gode dager: Først «Priscilla» og nå denne.
«Civil War» kan nok anklages for å ofre politikken på underholdningens alter. Det som er hundre prosent sikkert, er at den nagler deg til kinosetet.
