Terningkast 4

Først i voksen alder fikk Wung-Sung vite at oldefaren hans var en av 34 kinesere som ble hentet til København for å stilles ut i Tivoli.

Nå forteller han historien familien lenge holdt skjult i boken «En annen gren» – som han mottok den store danske litteraturprisen «De Gyldne Laurbær» for i 2018.

Året er 1902, og en gruppe kinesere ankommer Kongens by. De skal utgjøre sesongens attraksjon på Tivoli, og vise de besøkende hvordan ekte kinesere ser ut, mens de utretter sine dagligdagse gjøremål.

Bokstavelig talt på utstilling.

En av dem er 19 år gamle San Wung Sung, som i hovedsak tilbringer dagene i Tivoli med å tegne kinesiske ord og symboler.

Den jevnaldrende bakeriansatt Ingeborg Danielsen blir med en kollega på kineserutstillingen, og søt musikk oppstår mellom henne og San. Det skjer ikke bare på tvers av språklige og kulturelle skillelinjer.

Også juss, politikk og ikke minst rasistiske fordommer tårner seg opp og truer med å stenge veien for de unge elskende.

Kjærligheten, lengselen, tiltrekningen og lojaliteten de to imellom lar seg likevel ikke knekke.

De blir begge erklært «syke» og støtt vekk av sine egne. De lever i ytterste fattigdom, må tåle ydmykelser og vold, og flytter fra den ene rønna til den andre. Men kombinasjonen av Sans stoiske ro og Ingeborgs urokkelige styrke viser seg å kunne overvinne det aller meste.

Romanen er basert på historien til forfatterens egne oldeforeldre, og Jesper Wung-Sung lever seg inn i skjebnen deres med stor følsomhet og sympati.

Jesper Wung-Sung trodde lenge at oldefaren kom til København på en såkalt dannelsesreise. Sannheten skulle være en helt annen. Foto: Les Kaner

Boken er ikke bare et portrett av to menneskers liv. Den er også et portrett av København ved forrige århundreskiftet.

Den gang hele kvartaler ble sanert, og den gamle verden revet opp med røttene for å bane vei til en moderne, fremtidsrettet hovedstad. Det er noe tidstypisk oppjaget og nervøst over denne delen av boken. En kulturhistorisk skildring av stor interesse.

Livets tilfeldigheter og skjebnens tilskikkelser gjør at Ingeborg og San og deres etter hvert fem barn får sjansen til en ny og bedre tilværelse. Først i Frederikshavn, på nordspissen av Jylland. Og så i Berlin, der San endelig får realisert drømmen om sin egen restaurant.

Men det ender ikke nødvendigvis godt av den grunn.

For Ingeborg, San og barna ligner tilværelsen mest av alt en endeløs rekke av påkjenninger, tap og nederlag.

Til tross for mye ytre dramatikk, er det noe nesten monotont over deler av denne romanen.

Nærmest uansett hva som skjer, dempes effekten av den enstonige, lakoniske fortellerstemmen. Det er nok meningen at dette skal speile særlig Sans personlighet, men flere taktskifter underveis hadde gjort seg.

Bare noen få ganger, som i skildringen av familiens flukt fra et voldsherjet Berlin anno 1916, gripes vi av en underliggende depresjon og fortvilelse.

Det er også et stort minus at boken er nokså klønete oversatt. Tungvint ordstilling og direkte feil etterlater et litt slurvete inntrykk, i en roman som ellers har åpenbare litterære kvaliteter.

Men det finnes også gullkorn. Det ligger for eksempel mye visdom, både kinesisk og allmennmenneskelig, i sitatet: «Det er vanskeligere å mangle ord enn å være blottet for språk.»