Nei, Murakami har skrevet mye bedre romaner tidligere

Haruki Murakami er jazz-klubbeieren som ble en av verdens mest berømte romanforfattere. Syttifemåringen har i mer enn fire tiår begeistret millioner av lesere.

En ny roman er derfor en begivenhet.

I «Byen bak muren» henter Murakami frem et motiv han har båret med seg fra starten av karrieren. Den mystiske drømmebyen dukket første gang opp i en novelle og ble senere videreutviklet i romanen «Hardkokt eventyrland og verdens ende» fra 1985.

«Byen bak muren» begynner med en kjærlighetshistorie.

Hovedpersonen er 17 år da han forelsker seg i en 16 år gammel litt mystisk jente. De er keitete tenåringer og sjelevenner. Sammen dikter de opp en by. Jenta forteller at hun bare er en skygge. Hennes egentlige jeg lever i byen bak muren.

Én dag, helt ut av det blå, forsvinner hun, til jeg-fortellerens bunnløse fortvilelse.

Romanens første del handler om dette møtet fra ungdommen, men også jeg-fortellerens ankomst til byen bak muren mange år senere. Byen er et sted utenfor tid og rom. Han må kvitte seg med sin egen skygge for å få innpass, og får jobb som drømmeleser på biblioteket.

Byen bak muren er et merkelig sted der menneskene lever en slags førmoderne og rimelig kafkask tilværelse. En portvokter holder oppsyn med utgangen og den ugjennomtrengelige muren er i stadig bevegelse.

Det er vanskelig å gi et handlingsreferat av denne boken.

Det lengste og beste partiet utspiller seg i en by i fjellene. Etter at jeg-fortelleren, eller hans skygge, rømmer fra byen bak muren, søker han jobb på et lite bibliotek. Her blir han kjent med den tidligere biblioteksjefen og innleder et romantisk forhold til kvinnen som driver kaffebaren.

Som leser drives jeg videre av ønsket om å få trådene til å passe sammen og setter min lit til at Murakami vet hva han gjør.

Dessverre roter han det til for seg.

Det er som om han prøver altfor hardt å spinne videre på gammelt materiale, men mangler en overordnet plan. De ulike elementene henger ikke sammen. I tillegg har Murakami en lei tendens til å gjenta informasjon og overforklare, som om han ikke helt stoler på leseren hukommelse og evne til å henge med. En forfatter som ikke stoler på leseren, stoler antagelig heller ikke helt på seg selv.

Nei, Murakami har skrevet mye bedre romaner tidligere.

Signaturelementer som jazz, katter, spagetti og The Beatles er fremdeles med. Dårlige sexskildringer er det derimot ingen av. Kanskje er forfatteren lei av å bli nominert til prisen Bad Sex in Fiction? Kvinnen som hovedpersonen begjærer, sier rett ut at hun fysisk ikke er i stand til å ha sex.

Her tror jeg Murakami er selvironisk.

Når den norske oversettelsen av «Byen bak muren» lanseres i dag, er det ennå et halvt år igjen til romanen kommer på engelsk. Norske lesere er velsignet med flere førsteklasses oversettere fra japansk.

En av dem heter Ika Kaminka. At hun i en årrekke har vært Murakamis faste oversetter, bør norske lesere være svært takknemlige for.