Tilbake etter «Jeg er Pilegrim»-suksessen: Bare tøv!

Bare de effektive actionscenene redder «Svermens år» fra det totale havari.

Det starter som en ganske tradisjonell thriller om agenten som må trenge dypt inn i fiendeland for å redde verden fra den store katastrofen.

Men på et tidspunkt spinner «Svermens år» avgårde - langt inn i en stjernetåke av tidsforskyvninger, utenomjordiske krefter og andre billige tåpeligheter.

Helten vår heter Ridley Kane, og har i utgangspunktet kun i oppdrag å ta ut en forræder ved kallenavn Magus, som er skyldig i at flere vestvennlige mennesker er blitt avslørt og henrettet i Teheran.

Men så viser det seg samtidig at en informant vil selge opplysninger som kan avsløre planene om det største og farligste terrorangrepet mot Vesten siden 11. september 2001.

Sjefsterroristen, eller «hjernen bak», bærer det fryktinngytende navnet Abu Muslim al Tundra. Den 36 år gamle CIA-agenten Kane må dermed gjøre alt han kan for å finne og uskadeliggjøre al Tundra. IS lusker selvsagt i bakgrunnen der ute i ørkensanden, denne gangen under navnet Armeen av de rene.

Her skal det ikke røpes for mye mer av selve handlingen, men det skal finne sted så vel gisselsituasjoner, blodige trefninger, spektakulære rømninger og langvarige sykehusopphold på vei mot det endelige oppgjøret med ondskapen som truer.

Terry Hayes er en oppsiktsvekkende lite avansert forfatter, i en tid der både thriller- og krimsjangeren har vært gjennom en betydelig kvalitativ utvikling.

Det er noe gammelmodig over den pratsomme og allvitende skrivestilen til Hayes. Han pøser gjerne på med høytidelige og litt pompøse adjektiver, og personkarakteristikkene hans er i all hovedsak begrenset til ytre kjennetegn.

Men først og fremst er denne minst 200 sider for lange boken hemmet av at scener og vendinger skal trekkes ut i det uendelige.

I stedet for å skape originalitet og virkelige overraskelser, bruker Terry Hayes det han måtte ha av litterære muskler til å strekke ut handlingen -helt til den blir så tynn at den nesten sprekker.

På toppen av det hele er personene vi møter utstyrt med underlige, stive replikker som ingen levende mennesker ville ha funnet på å ytre.

Etter noen hundre sider forlater «Svermens år» den tradisjonelle thrillersjangeren, og går så å si inn i en annen dimensjon.

Da trenger heller ikke forfatteren lenger å ta hensyn til grunnleggende logikk og sammenheng i handlingen. Vi befinner oss på et tidspunkt i et futuristisk, ødelagt New York City. I omgivelser som er en blanding av «Ringenes Herre»- og «Mad Max»-filmene.

Og ganske riktig, da jeg sjekket nærmere viste det seg at Terry Hayes har vært manusforfatter til «Mad Max 2»!

På dette tidspunkt har uansett boken tatt helt av når det gjelder dumheter og søkte årsakssammenhenger.

Bare i de aller enkleste actionscenene klarer forfatteren å vekke en viss oppmerksomhet hos denne leser.

En ulidelig søtladen epilog sørger uansett effektivt for å punktere helhetsinntrykket.

«Svermens år» minner litt om et gedigent amerikansk måltid på sitt verste: Den er full av tomme kalorier og etterlater deg med en kunstig metthetsfølelse.

En diett som ikke kan anbefales!