Pias kamp: Gripende! Bokanmeldelse av «En velskapt pike»

I et hus i en skog utenfor en by bor bor Pia, alene. Hun pleide å bo sammen med kjæresten sin, Lars. Men Lars har dratt og tilbake sitter Pia, ensom, overveldet og livredd - livredd for hvem hun er.

«En velskapt pike» er en roman, ikke en selvbiografi.

Likefullt deler hovedkarakteren navn med forfatteren, som selv har fortalt at historien baserer seg på hennes egne erfaringer med konverteringsterapi.

Les intervjuet: Tove Nilsen om datteren Pias store hemmelighet: - Jeg kunne ane, men jeg kunne ikke vite

«En velskapt pike» er Pia Edvardsens andre roman.

’Etter et samlivsbrudd får Pia en livskrise og blir alvorlig syk.

For første gang i sitt liv setter hun ord på at hun er lesbisk, noe både familien hennes og sykepleiere og leger blir smått nedlatende lettet over, at det «bare var det» hun baler med.

For Pia er problemet derimot enormt, og innrømmelsen trigger en voldsom angst.

Alt hun drømmer om er å leve et «normalt liv», i form av mor, far og barn. At følelseslivet hennes skal frata henne det scenariet, at det skal gjøre sider ved livet hennes annerledes og i noens øyne kontroversielt, oppleves som dypt katastrofalt for Pia selv.

For leseren er det åpenbart at det ikke er Pias ansvar å korrigere noe som helst ved seg selv.

Samtidig skriver Edvardsen både gripende og forståelig om Pias enorme sorg over ikke å være slik hun ønsker å være.

Og om hvor overfladisk andres aksept for homfili, eller generell annerledeshet, kan fremstå og hvor provoserende det kan være å bli avfeid for å oppleve annerledeshet som en sorg.

Smerten Pia opplever gjennom egen innsikt er gjennomgående i teksten, både som fysisk eller emosjonell smerte, og kommer på særlig gripende vis frem i en sekvens der hun beskriver et TV-intervju med en homofil mann etter 25. juni-angrepet:

«Det jeg husker best, er det siste han sa, han takka for storsamfunnets støtte.

Den setningen gjorde meg så trist, for hvilken støtte mente han egentlig at han hadde fått?»

Innerst inne har Pia alltid visst at hun likte jenter, men hele livet har hun gått til ekstreme lengder for å dysse det ned.

I barndommen var hun med på å mobbe en homofil gutt i klassen. Som voksen går hun løs på seg selv, med piller og selvhat. Hun slutter å spise, hun sover ikke.

Og så oppsøker hun en konverteringsterapeut.

Nyansene i språket når Pia snakker med terapeuten er sylskarpe, man kjenner samme ubehag i magen som leser, som Pia selv gjør i terapirommet. Alt terapeuten sier er iboende galt, selv om han forsøker å overbevise Pia om at han har rett. Hun skal liksom kunne knagge alle følelser på traumer og tvang, og alt kan korrigeres og endres.

Det knyter seg i hele kroppen av både Pias møte med psykologen, av vissheten om at dette er noe folk fortsatt opplever den dag i dag.

På svært menneskelig vis evner «En velskapt pike» å vise leseren de vanskelige og triste følelsene som kommer ved å erkjenne at man ikke er som man ønsker, samtidig som den belyser hvor nedbrytende det er å møte noe naturlig med skam og korreks.

Å klare begge deler i samme vending er et lite kunststykke.