Vil bare ha mer! Anmeldelse: «Kan du høre byen puste ut»

De møttes for ikke så mange år siden, de to.

Som en gutt fra Stovner og en gutt fra Romsås – langs linje 5 til og fra Groruddalen må de ha passert hverandre en rekke ganger i oppveksten.

Nå er de venner og har laget et bokprosjekt som er et lykketreff: direkte, varm, en kjærlighetserklæring til blokkene og Groruddalen der de vokste opp. Minner fra en oppvekst i uskyld, fra en oppvekst der bråk, vold og død ikke var langt unna.

Og med en oppvekst med musikk og tekster, hitlåter de spilte i filler på skranglete teknologi – og om drømmer og ønsker om å gjøre det stort selv.

Shakar, statsviter og byråkrat – og på kort tid suksessforfatter, og Don Martin, som startet som rapper på Romsås fritidsklubb på 1990-tallet og ble en pioner i norsk hiphop.

Ideen fra Shakars side var en bok til tiårsjubileet for Martins album «En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt» (2013).

Boken skulle bli et dypdykk i albumets tema om oppvekst, tilhørighet og utenforskap på Oslo øst og i Groruddalen.

Dette har Shakar skrevet knakende godt om i «Tante Ulrikkes vei» (2017), i «Gul bok» (2020) og i «De kaller meg ulven» (2022).

Zeshan Shakar og Don Martin god kombo

Don Martin selv var skeptisk: «Enda mer om Groruddalen?» Tenk på det som biografien til albumet, sa Shakar. Slik ble det.

De ulike kapitlene fra Don Martin og Zeshan Shakar er en suveren kombinasjon.

Don Martin har ordet mest med sin oppvekst, og Shakar gir ramme og små gode analyser og vever stoffet sammen.

Shakar selv drar ofte til Stovner og senteret uten at det er noe han skal.

«Det er nostalgi ... intens, dunkende i kroppen ... korte videosnutter fulle av lyder, lukter og mennesker».

Det er tilhørighet og identitet.

Og slik bærer det av sted, med stories nedenfra, sett fra barn og unges oppvekst på Romsås og på Stovner, i Groruddalen, langs Linje 5.

Rap og grafitti

På samme tid som Don Martin oppdaget rap, rammet graffiti Groruddalen «som en bombe». Graffiti var det som skjedde, og mest skjedde det på linje 5.

Don Martin bretter ut navn på kompiser og graffcrew – det var «en kultur som handla om å gjøre noe selv.»

Don Martin var 13 år da han ble tatt av politiet for graffiti. Han sprang, ble tatt igjen og trynet på grus. Moren kom og skjelte ut politi og barnevern. Politiet på sin side sa at hiphopmiljøet var infiltrert av farlige gjenger fra USA.

Ja, boken er også en hyllest til de mange mødrene som sto opp for sine barn.

Boken er en kulturhistorie: Her er Arne Myrdal og Carl I. Hagen revisited, Stovner-rapporten, byrådsleder Rune Gerhardsens krig mot «taggerhuer».

Problemer ble blåst ut av proporsjoner, sier Don Martin. «Drittlei av at de alltid snakka om Oslo øst – ovenfra og utenfra».

På sidene flyter språket lett og medrivende – med alle refleksjoner om alle mytene og fordommene om drabantbyene.

Og i tillegg til dette er boken en fabelaktig fremstilling av fremveksten rap og hiphop på ungdomsklubbene i dalen, om de mange unge som gikk på konserter, ba om å få opptre, ble tatt inn som oppvarmere til de store.

Kapitlene med navnene på en lang rekke unge (senere bl.a. Gatas Parlament, Karpe) i fremveksten av hiphopmiljøet vil være en memory lane for alle som har vokst opp i rapens og hiphopens tidsalder.

Og hvordan hiten «Nilsen» og albumet «Alltid Romsåsgutt..» ble til, er en svir å lese.

Don Martin og Zeshan Shakar skriver forsiktig og med respekt om det vanskelige: om tap av venner, unggutten som i en slåsskamp på puben får sitt liv ødelagt, om drapet på Orremyr – og død og selvdrap som fulgte etter. Iblant ble det for mange begravelser.

Det ligger hos begge forfatterne en positiv drive. Om det hersker tvil: Disse to kloke og velartikulerte gutta har mye mer på lager. Vi venter.