Uansett politisk ståsted er det vel få som vil nekte for at situasjonen på Gazastripen er en pågående humanitær katastrofe.
Over 36.000 drepte palestinere, titusenvis skadde og ødeleggelser som man ifølge FN ikke har sett maken til siden andre verdenskrig, er den foreløpige fasiten.
Det er på denne bakgrunnen at den mye brukte Midtøsten-eksperten Marte Heian-Engdal lanserer boken «Et Gazaliv».
Som forsker har hun fulgt regionen i mange år. Samtidig har hun pleiet nær omgang og vennskap med den palestinske familien Al-Rantisi, som gjennom generasjoner har vært bosatt i Gaza.
Far Mohammad, mor Khitam og barna deres, men også eldre familiemedlemmer og andre slektninger er blant de som Heian-Engdal introduserer oss for.
BOKANMELDELSE
«Et Gazaliv. Familien, flukten og det tapte landet»
Forfatter: Marte Heian-Engdal
Forlag: JM Stenersens forlag
Sjanger: Dokumentar
Sider: 384
Pris: 449
Ideen med «Et Gazaliv» er et ganske kjent grep fra dokumentarlitteratur.
Nemlig å koble det nære og private med de store politiske begivenhetene, langs en og samme tidslinje. Og forfatteren følger lojalt sin egen plan gjennom hele boken.
Til å begynne med er det både interessant og litt bevegende å bli så grundig kjent med familiens tilværelse:
Prøvelser, sykdom og bekymringer, men også ekte lykke og hverdagslige gleder.
Familien Al-Rantisi har gjennom generasjonene hatt et nært og engasjert forhold til jorden og naturen rundt seg, selv om fordrivelser og ulovlige, israelske bosetninger har gjort det vanskelig å skape kontinuitet i denne delen av livet.
Detaljrikdommen i disse skildringene av hverdager, landsbyliv og matlaging kan til tider bli vel mye. Men det virkelige problemet med boken oppstår når Marte Heian-Engdal parallelt skal introdusere oss for Midtøstens historie, og da særlig begivenhetene etter at staten Israel ble dannet i 1948.
Her gis det ingen pustepauser i faktaflommen.
Ambisjonen om at alt skal med – alle kriger, alle okkupasjoner, alle mislykkede fredsavtaler – er etter min mening misforstått. Det er skrevet utallige bøker om Midtøstenkonflikten, og det er ingen grunn til å repetere hele pensum enda en gang.
Hvorfor kommer ikke den anerkjente forskeren Heian-Engdal i stedet med sine egne analyser og sine egne meninger, i stedet for å gjenta konvensjonell kunnskap? Det fremstår for meg som et stort mysterium.
Det hjelper heller ikke at boken er dårlig språklig gjennomarbeidet.
Én ting er at den flere steder truer med å knele under informasjonsmengden, verre er det at forfatteren ikke klarer å bryte med den formelle, akademiske og doserende stilen som kjennetegner så mye forskningsprosa.
Hun blir unødvendig tung på labben, og når fortellingen går i samme dur gjennom nesten 400 sider blir det til slutt et slit å komme seg gjennom.
Marte Heian-Engdal skulle i det hele tatt hatt bedre redaktørhjelp. Da hadde vi også sluppet å måtte lese opptil flere ufullstendige og usammenhengende setninger.
Et slikt inntrykk av hastverk kler dårlig et så ambisiøst bokprosjekt.
Selv om enkelte kanskje kan ha utbytte av boken som en fersk introduksjon til historie og samtid i de palestinske områdene.
Fortellingen strekker seg frem til terrorangrepene 7. oktober i fjor, og familien Al-Rantisis flukt i månedene etterpå. I dag lever familien i relativ trygghet i Egypt, mens alt de forlot ligger i ruiner bak dem.
Det er en tragedie som utspiller seg foran øynene på oss, med regionale og globale ringvirkninger som vi ennå ikke har oversikt over.
Siste ord er ikke sagt, og siste bok er definitivt ikke skrevet. Marte Heian-Engdal må gjerne prøve igjen!