Mirakelmannen Salman Rushdie! Bokanmeldelse: «Kniv»

Den 12. august 2022, 33 og et halvt år etter fatwaen mot ham, var truslene mot Salman Rushdies liv en hårsbredd fra å bli realisert.

En vakker sommerdag i den lille byen Chautauqua i delstaten New York, ble han overfalt på scenen.

I løpet av et angrep som varte i 27 sekunder, ble Rushdie truffet av 15 knivstikk og påført livstruende skader.

Prisen han måtte betale for å praktisere det frie ord var et punktert øye, en varig skadet hånd, en ødelagt kjeve og utallige andre indre og ytre skader.

«Kniv» er et enestående vitnesbyrd fra mannen som mer enn noen andre er blitt stående som selve symbolet på litteraturens kamp mot tyranniet.

Les: Salman Rushdie trodde han skulle dø: - Jeg prøvde ikke å flykte

Boken er en dokumentarisk skildring av hendelsene fra 2022 og livet etterpå, men den er også breddfull av litterære refleksjoner og frie assosiasjoner, slik vi kjenner Salman Rushdie på sitt beste.

Forfatteren, som tilhører den litterære retningen magisk realisme, sier det selv på denne måten:

«Jeg tror ikke på mirakler, men at jeg overlevde, er mirakuløst.»

Rushdie er hele veien tett og personlig når han skildrer den nær fatale augustdagen, hva han husker og hva han tenkte der og da. Det var kaotisk og sjokkerende, han frøs fast mens han så attentatmannen komme mot seg med hevet kniv, men samtidig klarte han å gjøre motstand.

Han minnes hvordan han så alt blodet som dannet en pøl under ham, og hvordan han tenkte: «Jeg dør».

Men slik skulle det altså ikke gå.

Salman Rushdie overlevde både selve angrepet, den hastige uttransporteringen og det første, kritiske døgnet på sykehuset. Alvoret til tross, i skildringene fra sykehusbehandlingen bryter også Rushdies knusktørre, britiske humor gjennom.

Med kona Rachel Eliza Griffiths og etter hvert sine voksne barn ved sin side, kjempet han seg gjennom utallige operasjoner, smerte og rehabilitering.

Ifølge forfatteren selv er dette bare den siste i en rekke «rehabiliteringer» han har vært gjennom: Hans forandring til ekte forfatter, perioden etter fatwaen i 1989, flyttingen fra Storbritannia til New York og endelig veien tilbake til offentligheten.

Han har i det lengste nektet å leve i historien om «Sataniske vers» og dødstruslene som boken utløste fra regimet i Iran, men:

«Nå tror jeg at jeg aldri kan flykte fra det. Uansett hva jeg har skrevet før, eller kanskje kommer til å skrive nå, kommer jeg alltid til å være han som ble knivstukket.»

Knivofferet reflekterer også over kniven som begrep:

«En kniv er et redskap som får mening gjennom måten vi bruker den på. Den er moralsk sett nøytral. Det er misbruken av kniver som er umoralsk(...)Også språket var en kniv. Den kunne sprette verden opp og åpenbare meningen med den, hva som rører seg innerst inne, hemmeligheter og sannheter.»

Sylskarpt oppgjør

Salman Rushdie har naturlig nok tenkt mye på attentatmannen, og i boken er det lagt inn en oppdiktet dialog de to imellom, slik forfatteren tenker den kunne ha utspilt seg.

Den er blitt et sylskarpt oppgjør med den religiøse fanatismen som har ødelagt så mange liv, og som nesten satte en stopper for hans eget.

Rushdie har et mildt sagt ambivalent forhold til sin angriper. Ikke et eneste sted i boken blir han navngitt. (Han heter for øvrig Hadi Matar, kommer fra New Jersey og var 24 år gammel da overfallet skjedde.)

Forfatteren titulerer Matar konsekvent bare som A, og kaller ham et null.

Eller enda tydeligere: «Fienden er vold i menneskelig skikkelse.»

Poengene til Rushdie kan neppe gjentas ofte nok: Kunsten vil alltid utfordre ortodoksien. Fordommer er kunstens fiende. Og vi må aldri oppgi bestrebelsene på å skjelne mellom privat, religiøs tro på den ene siden, og offentlig, politisert ideologi på den andre.

«Kniv» bør leses av alle med det minste interesse for litteratur, ytringsfrihet og kunstens suverenitet.

I akkurat denne sammenhengen fortjener Salman Rushdie alltid det siste ordet.