Ukuelig Langeland! Bokanmeldelse: «Makten og æren»

Vi er i Norges eldste by Tønsberg mellom 1908 og 1918, hos den velstående rederfamilien Lauritzen.

Den arbeidsomme og allsidige forfatteren Henrik H. Langeland vet å meisle ut brede lerreter med snert og ironi.

Gjennom årene har han hatt ups and downs.

Han disputerte på en avhandling om Proust, kjører populære kurs i fortellekunst, hadde stor suksess med jappetidens «Wonderboy» – og havarerte for få år siden med et bokprosjekt om Akers historie, som Kjell Inge Røkke forkastet.

Nå har han våget seg inn i skipsfart igjen og setter alle kluter til i en roman, som sies å være første del i en større fortelling.

Det starter med en storslagen feiring av 18 års dagen til Herman Lauritzen, som arver posisjonen i den avdøde farens rederi. Miljøskildringene og detaljene er romanens store styrke, de er i partier fornøyelige å lese.

Langeland har gjort omfattende research i overklassens jålete spisevaner.

Det er en svir å lese om forretten «potage à la tortueSkilpaddesuppe», om vanskene kjøkkenet på Amaliebø har med et dusin spill levende havskilpadder fra Bretagne:

«Ikke bare skulle de digre beistene henge etter bakbena i et par timer, slik at alt blodet fikk renne ut fra de avkuttede hodene. Kjøttet fra ryggskallet måtte blancheres i seks nye timer, for så å kokes i fem og en halv time til.»

Jo da, Langeland svinger seg.

Eller når han beskriver alt strevet med å lage ønskedesserten familien har fra Italia, en «ice-cream» som man bare kan få til sommerstid med å ha store isblokker i et ishus.

Er det «Skipper Worse» revisited? Alexander Kiellands dykk i Stavangers handelshus og shippingmiljø er noe av det første man tenker på når man tar fatt på romanen.

Nordahl Griegs «Vår ære og vår makt» om sjøfolk og redere i Bergen er heller ikke langt unna.

Selv har Langeland sagt i et intervju med Dagens Næringsliv at rederfamilien Wilhelmsen har vært en inspirasjon.

Skakk familie

Herman Lauritzen har vokst opp i en skakk familie, moren lett forsoffen som enkekonsulinne, med en stram onkel som formynder.

Allment har romanen mange good guys og mange bad guys. Især tjenestefolket har flere varmhjertede sjeler, og det pågår en hissig klassekamp mot kapitalistrederne i havnen.

Herman må ut i verden og høste erfaring før han blir seniorsjef. Han inngår en pakt med Julie som lover å vente på ham, alt i livet virker lyst.

Men noe skjer med lillesøsteren Mathilde, og den yngre broren Alf skysses motstrebende ut på et skip for å bli voksen.

Hvor blir det av dem? De to dukker formodentlig opp i fortsettelsen?

Herman kommer tilbake etter 7 år, med livserfaring og et vell av kontakter fra shipping og politikk i England. Samtidig er lungekapasiteten sterkt redusert av tuberkulose. Men han har livs- og kamplyst, og når Herman hentes i Tønsberg havn, sier trofaste Isak:

«De kommer sent, herr kunsel, men De kommer godt» – som skipper Worse.

Tynt plott

Det er modig gjort å løfte fram en slik historie, og krevende å gjøre den litterært interessant i dag. Langeland stikker hodet fram, her er autentiske navn og oppdiktede navn.

Men selvet plottet rundt Herman fremstår tynt og i partier lett å forutse.

Det som gjør at leseren henger i, er en frodig detaljrikdom og miljøskildringer.

Langeland er lommekjent i Tønsberg og omegn, utvilsomt morsomt å lese for lokalkjente. Han er god på upstairs and downstairs.

I Hermans fravær har alt som kan gå galt, gått galt. Hans nærmeste har sviktet, og rederiet vil kibbe ham ut. Herman slår seg opp igjen på utspekulert og brutalt vis.

Langeland har en utfordring med fortsettelsen, hovedpersonen er lite sympatisk.

For det går virkelig på livet løs når Herman vil erobre tilbake både makten og æren.