Student ved Honours-programmet, UiO
Forrige uke pågikk det en heftig debatt om russebussen «Pøbben» på Bryne.
Kvinnegruppen Ottar gikk til anmeldelse av russebussen under parolen: «nei til pornografi i det offentlige rom». Saken ble henlagt.
Henlagt på grunn av bevisets stilling ville være et nærliggende ordspill.
«Du kan ikke forby guttastemning», skrev en kommentator i Subjekt. Simen Velle i FpU mener det ikke er en viktig sak.
En debatt om en rølpete russebuss på Bryne kan tilsynelatende virke som noe smått og ubetydelig.
Men jeg mener at den vulgære russebuss-estetikken representerer et problem som strekker seg langt forbi en enkelt buss på Jæren.
Jeg har registrert at ingen av gutta på bussen ønsker å stille til noe form for debatt.
Det overrasker meg ikke, men jeg blir overrasket over at vi fremdeles tillater oss å ha en russetid full av mobbing og utestenging, drøye russelåter og russebusser, og ikke minst press rundt overforbruk av penger.
Flere år før jeg selv var russ har den generelle seksualisering av russetiden opptatt meg, men det er først nå, to år etter egen russetid, at jeg våger å ytre meg i saken.
Jeg prøvde. På skolen, for eksempel, da vi snakket om låttekstene til ulike russesanger. Som «Sjeiken» av Tix, med refrenget: «I kveld er det lov å være hore».
Men jeg har kjent at jeg snakker for døve ører, eller opplevd å bli sett på som en ukul besteborgerlig tante.
Til tross for en del debatt, har russemusikken fortsatt å være drøy.
For meg virker det som om mange er redde for å mene noe om russekulturen.
Således fratas vi unge en mulighet til å ytre oss i en debatt som i høyeste grad angår oss selv.
Jeg tror det handler om et ønske om å være en del av felleskapet. Være innafor. Være kule. Bli invitert med i de rette russegruppene, og aller helst den rette russebussen.
Uten å psykologisere over gutta på russebussen «Pøbben», er det naturlig å tenke at de, som alle andre, er fanget i en generell tidspuls.
Det virker som om hele russetiden er blitt et slags realityshow, hvor det oppnås popularitet og status ved å oppføre seg mest mulig hemningsløst.
Vi må bevege oss vekk fra en type reality-show-verden, med pornoestetikk og kast og bruk av mennesker. I stedet for å spørre som i reality-tv: «hvem skal ut?, bør vi begynne å spørre oss «hvem skal inn?» og «hva kan vi gjøre sammen?»
Vi må sørge for en verdig slutt på 13 års skolegang.