Den humanitære krisen i Gaza er total. Fordømmelsen av Israels krigføring mot Hamas er massiv. Med god grunn. Men Israel bærer ikke alene ansvaret for palestinernes lidelser i Gaza. De har blitt sviktet av mange, gjennom lang tid.
Da staten Israel ble opprettet i 1948, hadde det allerede lenge vært krigshandlinger og voldelige konflikter mellom arabiske og jødiske palestinere. Mange arabiske palestinere flyktet fra sine hjem, andre ble fordrevet. Atter andre solgte sine eiendommer, og dro sin vei.
Ville ikke ha en jødisk stat
Umiddelbart etter at FN hadde vedtatt opprettelsen av Israel, gikk de arabiske nabolandene til krig mot den nye staten. Israel vant, til manges overraskelse, og erobret til og med mer land. På bekostning av det som etter FN-vedtaket skulle være den palestinske staten.
Hadde de arabiske nabolandene den gangen støttet vedtaket om to stater, en jødisk og en palestinsk, kunne mye vært annerledes.
Mange vil i dag argumentere med at palestinerne den gangen fikk for små landområder, og jødene for store, av det som var ment som to stater, side om side.
Men motstanden mot Israel stakk dypere. De arabiske landene ville ikke ha en jødisk stat. De var mot selve statsdannelsen, uavhengig av størrelse.
Ledere i de arabiske landene har heller aldri brydd seg om palestinerne og deres skjebne. Et unntak er nabolandet Jordan, der de fleste palestinerne fikk bli jordanske statsborgere.
Ingen andre arabiske land ønsket flyktningene velkommen som fullverdige medlemmer av sine samfunn. Tvert om, de har henvist palestinerne til flyktningleirer, med svært få rettigheter. Uten muligheter til å bygge nye liv i et annet land.
Det ottomanske riket
Samtidig har arabiske ledere kynisk brukt palestinernes sak, og hatet mot Israel, for å avlede folks misnøye med tingenes tilstand i deres egne samfunn.
Det har aldri har vært en egen palestinsk stat. Dette området var i flere århundrer del av det ottomanske riket, som gikk i oppløsning etter første verdenskrig. Her bodde det muslimer, jøder og kristne.
I resten av Midtøsten og mange av de landene som den gangen utgjorde det ottomanske riket, er det i dag omtrent bare muslimer igjen. Kristne er i praksis borte flere steder. I store deler av Midtøsten er det knapt jøder igjen.
Mange land i den arabiske verden har vært stengt for jøder - de har ikke engang hatt adgang til å besøke disse landene. Det er kun ett sted i Midtøsten jøder har vært ønsket varmt velkommen: Israel, landet jøder over hele verden ser som et fristed, en siste nødhavn.
Evig flyktningstatus
Samtidig som et sted mellom 700.000 og 800.000 arabiske palestinere ble fordrevet eller forlot det som i dag er Israel, ble et omtrent tilsvarende antall jøder presset eller kastet ut fra andre arabiske land. Både jøder og palestinere måtte forlate alt de eide. Flyktningstrømmen gikk begge veier.
Men mens jødene fant sitt nye hjem i Israel, fikk palestinerne en evig flyktningstatus. Det har de gjennom en egen organisasjon for de palestinske flyktningene, UNRWA, som ble opprettet i 1949.
Palestinske flyktninger er den eneste gruppen i verden der statusen som flyktning går i arv. Og det er den eneste gruppen der det er et FN-vedtak om at alle skal få vende tilbake dit deres forfedre en gang dro fra.
Det er helt urealistisk. Og det er er løfte som står i veien for enhver mulig forhandlingsløsning om en tostatsløsning, der jøder og palestinere kan leve side om side, i fred og sikkerhet.
Jordanske statsborgere
Spørsmålet er om opprettelsen av UNRWA i virkeligheten har bidratt til å holde palestinerne fast rollen som evige flyktninger. Nå har 700.000-800.000 palestinske flyktninger blitt til nesten seks millioner, med barn, barnebarn og oldebarn av de som opprinnelig forlot Israel.
De drøyt to millioner av dem som bor i Jordan, de fleste av dem jordanske statsborgere, er samtidig registrert som flyktninger av UNRWA - de er regnet inn i det totale antallet på seks millioner.
UNRWAs funksjon er det motsatte av FNs andre organisasjon for flyktninger, UNHCR. Denne organisasjonen har som mål å bosette flyktninger, og få dem inn i sine nye samfunn, som fullverdige borgere. Alle flyktninger i verden - unntatt de palestinske.
Opprettelsen av UNRWA har også bidratt til at de nye vertslandene, der palestinerne dro, ikke trenger å ta så mye ansvar som de ellers måtte ha gjort. UNRWA driver skoler og sykehus for de palestinske flyktningene, helsestell og sosiale tiltak.
Stanset UNRWA-støtten
For Gazas del har det innebåret at Hamas-regjeringen har sluppet mye av jobben med å ta vare på sin egen befolkning. I stedet har de kunne bruke skatteinntekter og penger fra giverland til å bygge tunneler og handle våpen.
Palestinerne i Gaza har vært offer både for Israels blokade, og for Hamas sitt brutale islamiststyre. Mens palestinerne på det okkuperte Vestbredden er utsatt både for Israels ulovlige bosettinger, og en korrupt og udugelig palestinsk selvstyremyndighet i Ramallah.
Mange land stanset støtten til UNRWA da det nylig kom frem at flere ansatte i FN-organisasjonen kan ha vært med på terrorangrepet fra Hamas 7.oktober i fjor. Vår egen regjering gjorde det tidlig klart at Norge ikke vil stanse overføringene.
Håpet om en ny, skjør fred
Det er en klok beslutning. Å stanse bistand til Gaza, med de umenneskelige forholdene folk lever under, vil være hjerteløst. Nå handler det om å få mest mulig mat og annen nødhjelp inn til alle de som desperat trenger all bistand de kan få.
Men det den norske regjeringen ikke gjorde, var å stille spørsmål ved UNRWAs rolle i Gaza. Å åpne for at vi på et senere tidspunkt må diskutere UNWRAs mulige bånd til Hamas. Og om palestinske flyktninger virkelig er tjent med å fortsatt ha en egen FN-organisasjon, og en evigvarende flyktningstatus.
Alt dette må diskuteres. Senere, når krigen en dag er over. Når det beste vi kan håpe på, er en ny, skjør fred. Og etter hvert en tostatsløsning. Der alle parter kan oppleve vekst og velstand, trygghet og stabilitet. Et sted langt, langt der fremme.