MAH-NOOR BAIG (21), Student
Hei, «outsider».
Du som sitter med hettegenser, ikke fordi den er komfortabel, men fordi det er komfortabelt å trekke seg unna andre.
Du som har hobbyer du aldri snakker høyt om.
Kanskje du har en hemmelig Instagram-konto du ikke vil at noen skal finne.
Kanskje du skriver tekster i egen drømmeverden, og trøster deg med at karakterene der inne, er noe du har kontroll over.
Du som har venner i gaming-verden, men ikke på skolen.
Du som er redd for at alle andre er like. Kanskje du har litt fordommer mot de andre, «normale» elevene på skolen din.
Kanskje føler du at du aldri kommer til å passe inn, så det er lettere å sitte i et hjørne under trappa på skolen hvor ingen kan finne deg.
Jeg vet det, fordi jeg også pleide å gjemme meg.
Anime, digitale vennegjenger fra ulike land, egen musikk, og egen boble. Det var mitt pusterom hele ungdomsskolen.
Jeg turte ikke å se noen i øynene i skolegården. Usynlig, det var det eneste jeg bandt meg til. Jeg ville heller ikke mumle en hilsen fordi jeg tenkte at ingen kom til å bry seg uansett.
Men hei, nå sitter jeg og skriver til deg på VG om ting jeg ikke turte å snakke om før.
Ting endrer seg!
Jeg henvender meg til deg som bevisst unngår mennesker grunnet håpløshet, og ikke grunnet sosial angst:
Ikke gi opp den virkelige verden, enten dere gjemmer dere digitalt eller fysisk. Det er ikke sikkert alt løser seg dette semesteret, eller dette skoleåret. Men hvis du ikke løfter blikket, går du brått glipp av mange muligheter.
For jeg kjenner meg igjen. Du tror kanskje at ingen liker deg, eller forstår deg, men jeg er ikke så sikker på at det er sant. Ikke aksepter følelsen av å aldri passe inn.
Du fortjener bedre enn å sette deg selv i en trang boks.
Jeg vet at det føles trygt å akseptere og merke seg som en som er annerledes. Men kanskje det er på tide å gi litt slipp på tittelen?
Se deg rundt i klasserommet. Er det noe du kan ta imot? Et blikk for å anerkjenne eksistensen din? Kjære outsider: Du er en elev på lik linje med de andre. Det er ingen bås rundt deg, så prøv å ikke låse deg vekk fra mennesker.
Det er en tøff selvrefleksjon å ha. Er det kun andre sin feil, eller er det et lite steg man kan ta selv?
Det gjør vondt å føle seg ekskludert, alene, annerledes, men ikke gjør det verre for deg selv ved å velge ensomhet.
Det er åpenbart at mange som faller av og skiller seg ut. Det er medelevers ansvar å prøve og inkludere på sin måte, eller si ifra om de ser noen som er utenfor. Videre er det lærernes ansvar å promotere inkludering.
Likevel, ligger det et lite ansvar på den aktuelle eleven å forsøke å ta imot noe.
Det er skummelt. Men verdt det.
