Meninger: Uten kunnskap forvitrer demokratiet

Demokratiet er under press. I demokratiindeksen Varieties of Democracys (V-Dems) ferske rapport om demokratiets tilstand i verden, pekes det på fortsatt demokratisk tilbakegang.

Av hele 60 land som holder valg i år, har så mange som 31 fått demokratiet svekket siden forrige undersøkelse, mens bare tre styrker seg. Det blir verre flere steder enn det blir bedre.

I Norge feirer vi stadig triumfer på toppen av verdens demokratiindekser.

Men i det store demokratilaboratoriet, virkelighetens, testes også vårt demokrati kontinuerlig i møte med ulike politikerskandaler og tillitsbrudd, populisme og ekkokamre, lobbymakt, sosioøkonomisk ulikhet og utenforskap, digitalisering og kunstig intelligens, pandemier, krig og klimakrise.

Ikke minst utfordres vi og verdens demokratier av et hav av desinformasjon, av trusler mot kunnskap vi kan stole på.

Tilliten til kunnskapen styrkes heller ikke av politikere som fusker seg til universitetsgrader.

Les også: Et varsku på demokratiets vegne

Kan vi snu utviklingen? Hvordan skal vi tenke oss kunnskapens rolle i demokratiet? Én uro blant profilerte demokratiskeptikere i forskningens verden, er at demokratiet forfaller til et inkompetent styre der kunnskap ikke betyr noe.

Og der beslutninger i det store og hele blir dårligere enn de ellers kunne ha blitt.

Men det behøver ikke å være sånn. Demokrati og måten vi «gjør» demokrati på, kan og bør bygge på kunnskap, og alle verdens stabile, høytskårende demokratier, har relativt velfungerende systemer og prosesser for kunnskapsproduksjon, distribusjon – og diskusjon.

Vi må tenke igjennom denne kunnskapsmessige infrastrukturen, vi må beskytte og kultivere den. I likhet med demokratiet selv, kan den ikke tas for gitt. Vi trenger kunnskap både for, i og om demokratiet.

Les også: De intetsigendes demokrati

For det første behøver vi kunnskap for demokrati – det som gjerne kalles allmenndannelse, kunnskapene og ferdighetene vi trenger som borgere av demokratiske samfunn. Det kan dreie seg om grunnleggende innsikt i sammenhengene i naturen rundt oss, og kunnskap om lovgivning, samfunn og historie.

Men det handler også om å vite nok om demokratiet selv, om hva et demokrati er, hvordan demokratier er ment å fungere og hvorfor vi har valgt å styre oss selv på nettopp denne måten.

Derfor «Demokrati og medborgerskap» som prioritert tverrfaglig tema i skolen.

Aller best læres demokrati likevel ved å utøves, gjennom deltagelse i partier, organisasjoner, mobiliseringer og aksjoner, og i offentlig debatt.

Som samfunn må vi derfor evne og prioritere å holde oss med partier, medier, organisasjoner og institusjoner – inkludert universiteter – som bidrar både til allmenndannelse og praktisk demokratiopplæring.

Les også: EØS er kommet for å bli

Samtidig er det grenser for hva hver og en av oss skal måtte sette seg inn i. Moderne samfunn kjennetegnes av arbeidsdeling. Noen tilegner seg særlige kunnskaper om noe – og blir eksperter.

En klimaforsker kan være ekspert på årsaker til klimaendringer, en medisiner kan være ekspert på hvordan virus spres og hvordan de kan stagges.

En økonom kan kanskje skjønne seg på mekanismer i arbeidsmarkedet eller pengepolitikken, og en historiker kan antagelig mer enn de fleste om hvordan vi kan og bør oppfatte fortiden og dens betydning for oss.

I demokratier er folkeviljen suveren. Men når det trengs, gjør vi klokt i å låne øre til dem som har særlige kunnskaper.

Politiske beslutninger som er løsrevet fra hva vi vet om verden, om hvordan ting virker og hvorfor, vil over tid neppe tjene borgernes interesser. Det trengs med andre ord, for det andre, kunnskap i demokratiet. 

Men det bør også være grenser for hva slags makt vi gir ekspertene. De må holdes i ørene, de kan ta feil, de kan la seg styre av økonomiske interesser eller ideologisk engasjement.

Vi, og de selv, kan tro at de gir oss rent «tekniske» eller «faglige» analyser og anbefalinger, mens de faktisk foretar etiske og politiske vurderinger.

Men eksperter flest har ikke bedre innsikt i hva som er verdifullt og rettferdig enn andre. Og demokratier kjennetegnes, fremfor noe, av at det er borgerne som bestemmer i spørsmål om verdier og politiske prioriteringer.

Les også: Skolen er samtaledemokratiets grunnstein

For det tredje trengs kunnskap om demokratiet. Her har universitetene en særlig rolle å spille. Vi er storprodusenter av vitenskapelig og profesjonell ekspertise; vi skal bidra til allmenndannelse blant annet gjennom forskningsformidling, men vi bedriver også omfattende forskning om demokrati.

På alle disse områdene tar Universitetet i Oslo nå et tydeligere ansvar.

UiO: Demokrati er i løpet av kort tid blitt landets største tverrfaglige satsing på forskning om demokratiet.

Vi studerer demokratiets tilstand i stort, nasjonalt og internasjonalt, inklusive årsaker og virkninger av demokratisering og avdemokratisering.

Vi forsker på demokratiske konsekvenser av teknologi, av KI og digitalisering, på den vitenskapelige kunnskapens rolle i politikken og demokratiet og på hvordan ulike tekstkulturer, fra offentlige utredninger til sosiale medier, vedlikeholder, styrker eller svekker demokratiet.

Dessuten ser vi nærmere på hvordan demokratiet er rustet til å møte kriser, inklusive klima- og naturkrisen, og hva vi kan lære, og hva vi historisk sett har lært, av andre demokratier.

Les også: Året som kan bli så bratt

Demokratiet, også vårt eget, må røktes og utvikles. Det krever noe av oss alle. Men som forskere har vi et særlig ansvar for kunnskapsproduksjonen og -formidlingen.

Som universiteter må vi, som før, søke å tilby den beste vitenskapelige kunnskapen.

Men vi må også, mer aktivt, gjør den beste kunnskapen tilgjengelig. Vi må, i samarbeid med andre aktører som skolen, museer og frivillige organisasjoner, bidra enda tydeligere til demokratiopplæringen.

Og vi må intensivere innsatsen for å forstå demokratiet selv i sin fulle bredde.

For å få til alt dette, trenger vi også nye arenaer der demokratiets utfordringer og muligheter tas opp til drøfting, på tvers av fag, i åpne møter mellom forskningen og andre aktører og samfunnssektorer, nasjonalt, men også internasjonalt.

For også fremover vil vi trenge kunnskap for, i og om demokratiet. Og de største utfordringene, å bevare vårt eget demokrati, å styrke deltagelsen og hegne om kunnskapens verdi, klarer vi bare sammen.