Man skulle tro en mann med Rishi Sunaks politiske og sosiale bakgrunn visste bedre enn å sprenge enda en kløft i et folk som ikke minst hans eget parti har bidratt til å polarisere.
Etter skandalene med forgjengerne Boris Johnson og Liz Truss, var han det kjedelige, seriøse, partiledervalget som skulle hele et såret øyrike.
Ikke såre hele øyriket.
Så langt har han ikke maktet å mobilisere entusiasme for å videreføre Tory-prosjektet etter parlamentsvalget senere i år. Men som danskene sier: Det motsatte av en ytterlighet er ikke den motsatte ytterlighet.
En hindu som egger til strid, er uhørt. En vegetarianer som tråkker i salaten, tar seg ikke ut.
En innvandrersønn av punjabi-indiske foreldre, født i Øst-Afrika – som er gift med datteren til en av Indias rikeste menn – og som har klatret helt til øverste hylle i det klassedelte britiske samfunnet, kan simpelthen ikke erklære kulturkrig.
Likevel har Rishi Sunak, uprovosert, valset rett ut i minefeltet som har ødelagt flere ekteskap enn eimen av makrell i tomat:
Oppvasken, selvfølgelig.
Ikke hvem som tar den. Men hvordan.
Kvinner er fra Venus. Oppvaskmaskiner er fra Bosch. Den britiske statsministeren mener hans kone, Akshata Murty, ikke vet hvordan dette hjelpemiddelet skal brukes.
Hun kan ikke å fylle den med kopper og kar på korrekt vis.
Og det er visst en dame-greie, skal vi tro meningsbærerne som har pisket i rørt oppvaskvann etter Sunaks utfall mot hustruens tilkortkommenhet.
Det er i et intervju med det glamorøse ekteparet, publisert i anledning kvinnedagen 8. mars i den engelske utgaven av det italienske ukebladet Grazia, at den britiske statsministeren avslører både ett og to som skiller hans idealer fra fruens gjøren og laden.
At hun opptrer svinsk på soverommet – «piggish» er ordet Rishi Sunak bruker – ville normalt satt fyr på de kreative overskriftsnekkerne i britiske tabloider.
Selv om det handler om noe såpass uskyldig at hun liker å spise på / i sengen.
Det kunne også påkalt noen halvinsinuerende mellomtitler at statsministeren etter en lang dag med å styre landet, som det første han gjør når han kommer hjem, er å sjekke at ektesengen er «properly made». At den er redd opp på riktig måte.
Hvis ikke gjør han det selv.
(Teksten fortsetter under bildet)
Men det er altså parets dissens om hvordan man skal sette brukt dekketøy inn i oppvaskmaskinen som har fått det til å skumme over i offentligheten.
Ikke bare i kommentarfeltenes oppgjør eksperter imellom, men også i signerte spalter vanligvis preget av innestemme. Den konservative avisen The Times viet sågar Dishy Rishi en egen lederartikkel for å anerkjenne dilemmaet i Down Street:
● Skal oppvaskmaskinen fylles på kvinners vis – med større fokus på hastighet enn geometri, slik at man kan kjapt kan få den i gang og gå videre til neste gjøremål?
● Eller skal innsettingen av bestikk og His Majesty’s servise optimaliseres med Rishi-metoden, ved systematisk, konsekvent og organisert stabling for å gjøre hver vask mest mulig effektiv – og økonomisk, for den del?
I det første ligger en implisitt anerkjennelse av hvem som rent faktisk utfører mest husarbeid.
I det andre indikeres en fiksert orden, grensende til det rigorøse. Noe statsministeren selv er den første til å vedgå.
Han erkjenner at hans egen omorganisering av fruens oppvaskmaskin, noe han konsekvent gjør dersom hun har rukket å fylle den før han kommer hjem, er «very OCD».
Som er forkortelsen for «obsessive-compulsive disorder». Tvangstanker, på godt norsk. I et tidligere intervju fremholder Rishi Sunak – for dette har han snakket om også før – at «diagnosen» har han arvet fra faren.
Det er det menn i Sunak-slekten gjør: Reorganiserer oppvaskmaskinen dersom et kvinnelig familiemedlem har rukket å fylle den opp før far er hjemme fra kontoret.
Noe de altså ikke er alene om.
Britiske The Times har siden 2014, da det kom en akademisk rapport som underbygde antakelsen om en optimal metode for å sette inn i en oppvaskmaskin, viet flere artikler til fenomenet.
Også kjønnsaspektet. Særlig kjønnsaspektet.
«Det finnes to typer menn i verden», oppsummerte avisen i 2021: «De som ikke aner hvordan en oppvaskmaskin skal fylles, og de som insisterer på at reglene må følges, ned til plasseringen av den minste teskje.»
Sunday Times-redaktør Matt Rudd slo fast allerede for ni år siden i sin helgespalte at «kvinner kan ikke sette inn i oppvaskmaskinen. Sorry, dere kan det bare ikke.»
«Dere setter inn forfra og bakover. Eller fra midten og bakover til fronten og tilbake til midten igjen. Dere setter tallerken-suppeskål-tallerken-suppeskål, heller enn tallerken-tallerken, skål-skål. Noen av dere setter også inn bestikket med håndtaket oppover. Kaos! En mann bruker 36 prosent lengre tid på å fylle en oppvaskmaskin, men oppnår 42 prosent større kapasitet».
Fikk han svar på tiltale?
Å jada.
Fra mange hold. Men den førnevnte forskningsrapporten roet gemyttene en del.
Studien fra Universitetet i Birmingham konkluderte med at metode for stabling av oppvask, samt plassering og rekkefølge i maskinen, var avgjørende for både effekt og effektivitet.
Med den kunne mannlige tvangssystematikere notere en viss seier.
En betydelig andel kvinner, derimot, fortsatte nok som før. Vel vitende om at akkurat hennes husbond aldri hadde satt inn så mye som en tekopp i oppvaskmaskinen, og antakelig ikke visste hvordan den skulle åpnes heller.
Rishi Sunak står i fare for å bli kastet som Tory-leder av sine egne partifeller før det kommende valget. Han fikk statsministerjobben på odel, så å si, og frykten er at han er for fjern fra folk flest til å kunne engasjere velgere.
43-åringen er hindu, vegetarianer og dessuten styrtrik (kona er mer velstående enn kong Charles). I tillegg er han noe som britiske konservative statsministre sjelden er: avholdsmann.
Sunak er så skikkelig at partiet er redd ingen vil identifisere seg med ham.
Samtidig – og som The Times også er inne på:
For mange velgere er det noe gjenkjennelig med en mann som overlater alt husstell til kona, kaster bort tid med å gjøre om igjen arbeid hun allerede har gjort, og legger skam til skade ved å kritisere hennes metode.
Om det er nok til å beholde Downing Street er imidlertid tvilsomt.
Det blir en annen oppvask.
