rådgiver og mamma
Spørsmålet om kvinner må velge mellom karriere og barn har versert i mediene de siste månedene. Det er helt betimelig spørsmål.
Etter min mening handler dette om at kvinner blir dratt mellom to sterke krefter: våre egne biologiske instinkter og den sosialt konstruerte og moderne kvinnen.
Sistnevnte kjennetegnes ved høy grad av selvbestemmelse og høye krav til egen karriere som viktig faktor for tilfredshet.
Vi har de biologiske kroppene vi har. Kroppene som er født med livmor, og de som ikke er det. Kroppene har et annet utgangspunkt for å si at det er utfordrende med barn, enn de andre kroppene.
Men i likestillingens navn vet jeg om mange menn som ønsker de kunne tatt på seg denne oppgaven, inkludert det sterke ubehaget det gir.
Utfordringen er at denne biologien ikke er kompatibel med de sosiale forventningene vi har skapt i samfunnet vårt.
Paradokset er striden mellom våre egne kropper og samfunnets forventninger, som har sosialisert oss inn til å bli selvstendige, sterke og bevisste kvinner.
På lik linje med menn skal kvinner opp og frem og gjerne tjene minst en million i året innen vi fyller førti.
Jeg skjønner alle kvinner som har ambisjoner. Musikere, fysikere, yrkessjåfører, leger, arkitekter eller digitale skapere. Vi har blitt lært opp til at ambisjoner er viktig og det har blitt en stor del av oss.
Det er ikke rart vi reiser spørsmålet om karrieren må legges på hyllen før prevensjonen droppes.
Kroppen min har ikke utviklet seg i takt med samfunnets normer og regler med god karriere og høy lønn.
Kroppen min og urinstinktene mine vil nemlig bare være sammen med datteren min. Jeg vil være inntil henne, se henne lære og amme henne til hun ikke er interessert i brystet mitt.
Det krever en enorm mental styrke for meg å ikke skulle være der hun er, til enhver tid.
Akkurat dette er selvsagt individuelt for alle kvinner som har født et barn. Vi er på ulike vis rammet av instinkter og såkalte naturlige responser. Og de store feministiske tenkerne vil nå sannsynligvis vri seg i graven.
For en kvinnes natur? Den er sosialt konstruert. Ifølge deler av kjønnsteorien sosialiseres jeg nemlig inn i rollen som mor i det jeg trekker mitt første åndedrag.
Alt vi gjør som kvinner er sosialt konstruert og vårt biologiske kjønn spiller ingen rolle.
Jeg kan langt på vei være enig i at kjønn er en sosial konstruksjon. Det vil si – det foreligger et skille mellom biologisk og sosialt kjønn. Sosialt kjønn handler om samfunnets forventninger til hvordan vi skal være kvinner og menn.
Forventningene til kjønn kan altså endres i takt med det samfunnet vi lever i. Takk og lov.
Men min kropp er også biologi og slikt sett et paradoks i seg selv. Jeg vil opp og frem, jeg har ambisjoner om å skrive en bok eller to. Jeg har ambisjoner om høyere lønn, flere arbeidsoppgaver og mer ansvar.
Les også: Harald Eia i podkast: – Det er ikke noe slitsomt å ha barn
Men jeg forandret meg i det øyeblikket jeg ble mor og jeg står nå i en daglig konflikt med meg selv. Jeg lengter etter å holde foredrag og engasjere meg i samfunnsdebatten.
Men når det kommer til stykket lengter jeg mer etter datteren min.
Jeg rir rett og slett en sosial konstruksjon som ikke går opp. I meg selv og i samfunnet for øvrig.
Jeg vet at jeg er prisgitt en god arbeidsplass. En arbeidsplass som tilrettelegger for meg når jeg som nybakt barnehagemamma sitter med gråten i halsen fordi noen andre passer henne.
Jeg er prisgitt at jeg får tid til å amme innenfor de rammene som er blitt gitt uten å bli dømt for det. Jeg er prisgitt barnehager med dedikerte ansatte som gjør at hun løper inn og glemmer å si ha det.
Jeg er prisgitt min egen mentale styrke ved å klare og tenke at jeg fremdeles har mange år av arbeidslivet igjen og at karrieren min så vidt har begynt; det er en tid for alt.
Jeg er også prisgitt en partner som lar meg være den urkvinnen jeg er, og som gir meg rom til å skrive, tenke og føle og som skjønner alle aspektene jeg her skisserer.
Konflikten mellom å ønske og være på jobb, samtidig med det sterke behovet for å være med barna våre, kan ha en innvirkning på at fødselstallene synker.
Det er beinhardt å bli dratt mellom kroppslige urinstinkter og den selvstendige, sterke og karrierebevisste kvinnen.
For selv om graviditet ikke er noen sykdom, får mange av oss færre krefter og nedsatt funksjon. Det er ikke slik at våre voksende kropper automatisk håndterer svangerskap og tiden etterpå fordi vi er utstyrt med den kroppen vi har.
Vi trenger forskning, oppfølging og forståelse. Vi trenger at vi sammen endrer samfunnsstrukturene, slik at de unge kvinnene og de kommende generasjonene skal slippe å stille spørsmålet om de må velge mellom karriere eller barn.
Det er faktisk mulig å kombinere, så lenge den biologiske jobben vi kvinner gjør blir tilstrekkelig anerkjent.
Hvor mange kvinner har vel ikke fått spørsmålet om hvordan de klarer å kombinere full jobb og mammarollen samtidig. Tenker vi ikke på barna? Skal barna ha så lange barnehagedager?
Vel, vi har ofte ikke så mange valgmuligheter hvis vi skal ta vare på oss selv samtidig.
I 2023 fikk vi en kvalmedempende medisin på markedet. Kanskje jeg i mitt neste svangerskap, klarer å fullføre arbeidsoppgavene mine, samtidig som jeg bærer frem en mulig fredsforkjemper som kan redde verden.
For er det noe vi trenger nå, så er det akkurat det.