For første gang i byens historie har Oslo sentrum fått ramadanbelysning initiert og betalt av kommunen.
Halvmåner lyser fra stolper på selveste Rådhusplassen. Slik markerer byen og byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) starten på muslimenes fastemåned ramadan.
Vi trengte ikke pynten, men det er fint å ha den. Så innmari fint. Og så innmari passende.
For akkurat denne byen.
Det er slik Oslo er, den omfavner, både de tilreisende og de fastboende. De skakkjørte og de vellykkede. De veltalende og de som taler gebrokkent. «Pakistanerne» og nordlendingene. De somalisk-norske muslimene og de polske katolikkene. «Innvandrerbutikkene» og kebabsjappene og butter chicken og kumle.
«Det er et viktig symbol på at Oslo står for fellesskap, inkludering og mangfold. Dere er en svært viktig del av det mangfoldet som gjør Oslo til Oslo», sa Lae Solberg om ramadan-belysningen og muslimene da han tente lysene på søndag.
Byrådslederen tenkte antagelig ikke på min far, men det gjør jeg. Far kom til Oslo via tog fra København en september ettermiddag i 1971. Bare dager etter må far ha fastet for første gang i det som for ham var en fremmed by med fremmede folk.
Fremmed for ham, fødeby for meg. Det er i Oslo jeg fastet for første gang. Jeg var knappe ni år.
Jeg pleide å våkne grytidlig av lukten fra kjøkkenet vårt i fireromsleiligheten på Romsås. Der hørte jeg mor som laget mat, og som forsøkte å gjøre det med så lite lyd som mulig. Hun ville ikke vekke oss, og hun ville ikke vekke naboene. Naboene hørte sikkert ingenting, men de luktet definitivt alt.
Det luktet «hvitløk». Det var en annen tid. En tid ingen snakket om de norske muslimenes ramadan.
Men i leiligheten vår var livet alt annet enn normalt i de 29–30 dagene fastemåneden varte.
Mor og far skapte høytid så godt de kunne. De hadde ikke hjemlandets bønnerop fra minaretene. De hadde ikke vaktmannen som slo stokken sin på døren til hvert enkelt hus i nabolaget for å vekke dem til morgenmåltidet.
Det var ikke naboer som skravlet over murene og butikker som åpnet før solen sto opp så folk kunne kjøpe seg egg og melk. Det var ikke slik at det lyste i alle husene da det lyste i vårt på Romsås før solen hadde stått opp.
Mor servert rykende ferske paratha (lefser som lages for hånd og stekes i smør og flaker som en croissant) og eggeomelett med pakistansk chai.
Og der pleide vi å sitte i stillhet, syv stykker rundt bordet, fornøyde, trøtte og stappfulle, før vi la oss igjen. Det er fine minner.
Men jeg husker ensomheten i høytideligheten. I dag kjennes det ikke så ensomt lenger.
Og da er det kanskje verdt det? Den ene millionen Oslo kommune bruker på ramadanbelysningen i 2024?
Det er en varm gest overfor en stor andel av Oslos befolkning. For selv om det ikke er mange muslimer i Norge (cirka 200 000) er over en av ti, eller over 70 000 Osloborgere muslimer.
For disse betyr det noe at hjembyen markerer høytiden. Men, man trenger ikke være muslim for å glede seg over tente lys.
Det lærte jeg omtrent samtidig som jeg fastet for første gang. Og samme året ble akutt forelsket i byens julebelysning. Ikke bare lysene, hele julen, alt sammen, fra Jul i Skomakergaten til mandelen i grøten på skolen, til papirlenker vi lagde, til julemiddagen mor og far etter hvert stelte i stand.
Og snart fikk vi ekte juletre, og etter hvert gaver under treet og adventsstjerne i vinduet. Og det gikk sport i å si «God jul».
De siste årene har vi nordmenn generelt og Oslo-borgere spesielt blitt rausere overfor hverandre og hverandres høytider. Du må ikke tro på kommentarfeltene. Lytt heller til folk rundt deg.
Jeg er blitt ønsket «God ramadan» og i alle fall «God eid». Statsministre og andre politikere besøker moskeene ved eid-bønn, nærbutikken tar inn dadler, NRK lager programmet «Festen etter fasten» og VG dekker eid-dagen med protokoll for lesere hvor folk sender inn sine eid-bilder.
Da er det kanskje ikke så rart at det kommer opp ramadanbelysning i Norges mest mangfoldige by. Det er ikke islamifisering, det er rausifisering av samfunnet.