informasjonsdirektør i Nammo
Etter terrorangrepet gjennomført av Hamas 7. oktober, og den påfølgende israelske krigføringen, er store deler av verden forferdet over situasjonen på Gaza. Nammo deler den sterke bekymringen for sivilbefolkningens situasjon.
Men vi har ikke noe medansvar for det som skjer. Det foregår ingen eksport av våpen eller ammunisjon fra Norge til Israel. Det er ikke tillatt. Nammo har aldri vært involvert i noe slikt.
Vi har heller ikke solgt amerikanskproduserte våpen til Israel de siste ni årene. Vi har ikke flyttet norsk produksjon til USA. Vi har ikke sendt norske våpen til Israel via USA.
Palestinakomiteen mener likevel vi er «krigsprofitører» som har «blod på hendene», og bruker slagord som «Nammo arms genocide». Dette er svært sterke beskrivelser, basert på et usant narrativ.
Spørsmålet er om vi som samfunn har tatt inn over oss at aksjonene, retorikken og kravene har konsekvenser for Norges sikkerhet.
Å sperre landsmøter i politiske partier, eller inngangen til Norges Bank, er en ting. Retten til å ytre seg er sentral i et demokrati, og takhøyden bør være stor.
Men når det går så langt som til innbrudd og sabotasje, skal vi bare akseptere at det skjer?
Hva gjør man når tilliten til forsvarsindustrien undergraves? Hva når ansatte som lager våpen til Ukraina hindres i å komme på jobb? Eller hva med virkelighetsfjerne krav om politisk handling – som å innføre norsk lov i USA?
Nå er det etter vårt syn på tide å snakke om hva som kan skje dersom aktivistene får gjennomslag for sitt syn, og sine krav.
Vi tror det vil skade Norges interesser, uten å hjelpe palestinerne på noe vis.
1. Et forsøk på å tvinge USA til å følge norske lover vil ikke bli akseptert og vil skade forholdet til våre viktigste allierte.
Palestinakomiteen sa det 18. desember i fjor: Norske eksportregler må gjøres gjeldende for «norskeide» (sic) fabrikker i utlandet. LO og SV har kommet med lignende forslag. Men amerikanske myndigheter sier nei til slik innblanding fra utlandet. USA har antiboikott-lovgivning som eksplisitt forbyr det.
Forsøk på noe slikt ville kunne føre til strenge fengselsstraffer for våre ansatte. Det ville bryte med norsk utenrikspolitikk, og ville kunne skade forholdet til USA.
Den praktiske effekten ville antagelig også være null for Israel/Palestinas vedkommende: produkter utviklet og produsert i USA ville fortsatt vært underlagt de amerikanske eksportreglene – bestemt av de folkevalgte der.
2. Hvis eierne bestemmer, og ikke statene, bryter det med Folkeretten.
Hvert land har sin suverenitet. Hvert land bestemmer sin utenrikspolitikk. Norge eksporterer ikke våpen til Israel, mens USA har et annet syn på saken. Dette er dagens modell, i henhold til en regelbasert internasjonal orden.
En alternativ modell er å la dem som eier forsvarsindustrien bestemme hvor man vil eksportere, slik flere har foreslått.
I en slik situasjon ville norsk/finske Nammo i realiteten bestemme over deler av USAs utenrikspolitikk. Og skulle man gjennomført det som et prinsipp: Da ville det også gjelde amerikanskeid industri i Norge.
Forslaget ser ut til å bryte med statenes selvbestemmelsesrett, og ville paradoksalt nok kunne åpne for våpeneksport fra Norge til Israel. Dette er ikke gjennomførbart. Vi tror neppe det er intensjonen til aktivistene heller.
Les også: Nekter å forlate protestleir - utestenges fra universitetet
3. Aktivistenes krav svekker NATO-alliansen
NATO er en del av grunnmuren i norsk sikkerhetspolitikk. Alliansen er også bygget på et omfattende forsvarsindustrielt samarbeid. USA og andre land er avhengige av norske rakettmotorer til sine luftvern.
Norge og mange andre er helt avhengige av amerikanske fly. Eller tyske ubåter, eller svenske pansrede kjøretøyer.
Den gjensidige avhengigheten er også veldig aktuell på underleverandørnivå – det kan gjelde alt fra metaller til elektronikk til krutt. Industrien i NATO-landene er tett sammenvevd.
Dagens prinsipp er at landet der produksjonen av sluttproduktet foregår, bestemmer hvor det kan eksporteres.
Dette er den praktiske ordningen i NATO, den er bestemt av folkevalgte i landene, og det er en forutsetning for at samarbeidet om forsvarsmateriell skal fungere.
Det er vanskelig å se alternativer som kan fungere. En produsent av skruer i Nederland skal ikke kunne stoppe USAs salg av F-35, for eksempel.
Aktivistenes krav om at enkeltland eller aktører skal få en vetorett over andre lands utenrikspolitikk virker urealistisk, og vil dessuten svekke NATO-samarbeidet enormt.
Kritikken mot Nammo er preget av sterke følelser. Men vi opererer innenfor et system som er laget av våre folkevalgte, og har i liten grad anledning til å ta egne valg på tvers av det.
Våre fabrikker produserer blant annet panservernvåpen og luftverndeler som er meget viktige for både NATO og Ukraina.
Det er vi stolte av. Men det som produseres i USA bestemmer USA over.
For å hindre USAs eksport måtte Nammo ha iverksatt en privat boikott av USA, med store utenrikspolitiske konsekvenser. Luftvernet i Norge, NATO og Ukraina ville ha blitt sterkt svekket. Slikt er utenkelig.
Vi synes det er underlig at kritikere og aktivister nærmest ser helt bort fra hva som er praktisk mulig, eller sikkerhetspolitiske hensyn.
De roper «nei!», men har ingen egne løsninger i en debatt som egentlig handler om hvordan man vekter Norges sikkerhetspolitiske behov mot andre behov, og hvilket system man skal ha for å styre denne vektingen.
Nammo er ikke part i Gaza-krigen, men sikrer Norge, NATO og Ukraina. Vi tar ansvar og er stolte over samfunnsoppdraget vårt.
Og vi skal ikke være en politisk aktør.