«History is not the study of the past. History is the study of change.»
– Yuval Noah Harari.
Av og til skjer det avgjørende hendelser som endrer det vi har vært vant til. Plutselig endres politikken, og det som like før syntes helt urealistisk blir virkelig.
At Finland og Sverige så å si over natten er blitt Nato-medlemsland er et slikt brudd. Det skjedde brått og helt uventet, og utløst av en konkret og svært alvorlig situasjon ingen helt klarte å forutse.
Putin-regimets kriminelle og brutale overfall på Ukraina har endret alt. Det er et før og et etter. Det som gjaldt før gjelder ikke lenger.
De kjente argumentene fra før 24. februar 2022 er ikke relevante lenger. Det begge sider prosederte på i 1972 og i 1994 – de to foregående EU-stridene i Norge – burde helst legges i en skuff som låses igjen med en nøkkel som deretter kastes på sjøen.
En ny EU-debatt i Norge må tas på aller dypeste alvor. Uten fordummende slagord og slappe klisjeer fra gamle dager. En ny EU-debatt i Norge må handle om her og nå, om Europa anno 2024, om verden anno 2024.
Ikke om gamle kamper, og om hvem som hadde rett den gangen.
Det er veldig gledelig at Venstre-leder Guri Melby nå, rett ut, sier at Norge bør bli medlem av EU. Ikke engang i fremtiden. Men innen kort tid.
Ikke i morgen, kanskje ikke i løpet av neste stortingsperiode en gang, men likevel innen kort tid. Mye grunnarbeid må gjøres først. Det norske hørings- og utredningsdemokratiet må få virke.
Men EU-saken er av akutt betydning. Senere i år kan alt kastes om på en enda mer grunnleggende måte. Vinner Donald Trump presidentvalget i USA, kan en hel verdensorden rett og slett ryke.
Det skjønner Melby, og det skjønner Unge Høyre-leder Ola Svenneby. Høyres ungdomsorganisasjon er enda mer konkret enn Venstre-lederen.
I utkastet til nytt politisk program heter det at Unge Høyre vil «starte forhandlinger med EU om norsk medlemskap, med mål om full innlemmelse i unionen innen 2030.»
Les også: Feirer 30 år med EØS: Støre fikk 90 minutter med EU-toppene
Jeg har vært EU-tilhenger i hele mitt voksne liv. Jeg var 20 år i 1994, og ble revet med av den euforiske europavinden som feide inn over våre breddegrader, men som dessverre avtok inn mot folkeavstemningen.
Men jeg har begynt å tvile. Ikke på internasjonalt samarbeid, og ikke på EU heller, men på fortellingen fra den gang.
Om at EU med nødvendighet ville styrke de progressive, liberale kreftene – mot ytterliggående nasjonalisme og kynisk sjåvinisme, for ikke å snakke om udemokratisk grums fra en tid vi lenge helst ville glemme.
For slik er ikke verden. Ideer nekter å dø. Motsetningene består. Historien er ikke rettlinjet. Demokratiet er ikke vunnet en gang for alle.
Mer overnasjonalt samarbeid er ikke ensbetydende med mer og mer fornuft. Tvert imot: De politiske kløftene blir stadig dypere i Europa.
I juni er det valg til Europaparlamentet. Per nå er høyrepopulistene i kraftig fremgang. Stikk i strid med «sannhetene» fra 1990-tallet.
Og sentralt på kontinentet, midt i EU, heller autokraten Viktor Orban sand på tanken i nær sagt enhver sammenheng.
Les også: EU-enighet om forhandlinger med Bosnia om medlemskap
Jeg skulle så gjerne sett at norske partier – for initiativene til en reell diskusjon om Norge og EU må komme fra dem – la bort sine gamle talepunkter og gikk inn i materien med helt nye øyne.
Venstre har gjort det. MDG også. For så vidt også Frp, med motsatt konklusjon.
Sosialistisk Venstreparti, der EU-motstand er en helt sentral bestanddel i partiets verdensanskuelse, bør gjøre det samme.
Blant SVs partisøstre nedover på kontinentet er konklusjonen tvert motsatt, her formulert av den danske SF-veteranen Margrete Auken: «I Europa er det mer og mer tydelig at EU-motstanden tilhører de ekstreme høyrekreftene!»
SVs EU-fortelling er helt passé. Og jeg tror de vet det selv.
Mer merkverdig er det at Arbeiderpartiet knapt tør å bokstavsammensetningen E+U i sin munn.
Ja, de er naturligvis bundet sammen med nei-til-EU-på-autopilot-partiet Sp. En offensiv Europa-retorikk fra Ap er som å sette fyr på sin egen ekteseng.
Men styringspartiet Ap kan ikke lenger tillate seg å dukke unna som en struts i sanden midt i en voldsom brytningstid.
I mai neste år er det landsmøte, der det skal vedtas et nytt program. Mange i Ap ønsker som Melby å ta en ordentlig Europa-debatt nå, men ledelsen toer sine hender.
Siden det ifølge meningsmålingene ikke er noe ønske i befolkningen om et EU-medlemskap, så er det ingen grunn til å løfte spørsmålet, lyder argumentet.
Som om det var et stort ønske blant folk om en pensjonsreform før Ap fremmet den saken.
Er saken viktig nok, så tas den politiske kampen for den.
EØS-avtalen har tjent Norge svært godt i 30 år, og har fungert som et kompromiss mellom nei- og ja-skyttergravene. På ett nivå er det noe vakkert med EØS. Politikk handler ofte om grå og imperfekte kompromisser.
Men EØS er som Rødt-politiker Bjørnar Moxnes formulerer det, en avtale for «endring av politiske og sosiale forhold i Norge, uten at landets innbyggere har noen innflytelse over beslutningene».
Å sitere Rødt i denne sammenhengen er snodig, kanskje, men det stemmer jo det de sier: Vi har liten eller ingen innflytelse over beslutningene som tas.
Beslutninger som påvirker nær sagt alle politikkens porer i Norge, både sentralt og lokalt.
Demokratisk sett er EØS helt tullerusk. Å si den opp, slik Rødt vil, ville vært ren galimatias.
Men i regjeringens utredning som skal komme 11. april, er det kun en «løsere tilknytning» som legges under lupen – ikke et medlemskap.
Forstå det den som kan.
Så der befinner vi oss, som i politisk skrustikke. Mens verden endrer seg foran øynene våre. Der sikkerheten står på spill. Der krigsfaren oppleves som reell.
I et Europa atter truet av en ekspansiv diktator som fnyser av rammeverket som har sikret små stater mot angrep fra store.
Mange vegrer seg for en ny EU-runde, 30 år etter siste sjøslag. For i Norge er disse debattene alltid uforsonlige, polariserende og nifst intense.
Men vi kan ikke la være stort mye lenger. Til det er verdenssituasjonen for skremmende og for uoversiktlig. Den liberale orden er direkte truet av autoritære krefter – kampen står mellom frihet og ufrihet, mellom demokrati og diktatur.
Start EU-medlemskapsdebatten. Nå.