samfunnsviter
Som barnefri og ekstern observatør er det veldig lett å himle med øynene av den elleville norske mammakulturen. Å snoke litt rundt i kvinnegrupper rundt mammarollen er å se inn i en verden som for meg virker som et annet land.
Og det er «mammakulturen», ja. Det er ikke mange menn i Facebook-grupper dedikert til matpakke som en beinhard konkurranseidrett jeg kun har sett maken til på kakebord på bygdelokalet.
Julen er det det mest ko-ko. Enhver likestilling faller død om på jorden i møte med rampenissen.
Her knives det om pakkekalender, med en standard satt av influencere som lever av performativt moderskap med sponsoravtaler.
Det hele er litt som om standarden for folkehelse på mat og trening ble satt av kroppsbyggere, og fine dining matbloggere og at store deler av landets befolkning faktisk forsøkte sette inn den innsatsen.
Det virker litt slitsomt.
Les også: Harald Eia i podkast: – Det er ikke noe slitsomt å ha barn
Men så må man legge det hele litt til side. Selvfølgelig er standarden for det gode foreldreskap gått opp. Min bestemor definerte «bra mann» som «ikke drikker og ikke slår».
Hun var en av 12, tjente penger for familien ved å vaske skolehuset fra barneskolealder, og ble satt bort i tjeneste da hun var 15.
Hun fikk ett barn. Her er det populært å skylde på prevensjon. Men hun var født i 1922. Eller for å sitere henne over en kjeks og kokekaffe en gang vi snakket om kvinnehistorie og jeg fikk litt seksualundervisning fra en åttiåring: «Vi bare lot være vi.»
Og så la hun til: «Men dere jenter har så mange preparater at det sikkert går bra.» Trenden med færre barn startet altså i den vestlige verden rundt 1900, samtidig med industrialiseringen som drastisk økte levekårene.
I demografien er dette kjent som en slags jernlov: Den demografiske overgangsteorien. Levestandard går opp, antall barn går ned. Nær sagt uansett landets religion, kultur, etc.
Men en av tingene som har ført til økt levestandard er økt produktivitet, økt tilgang til skolegang, muligheten for klassereise. Selvfølgelig investerer man mer per barn. Og velger partner mer med omhu.
Her i meritokratiet, der illusjonen er at alle har sjansen bare de er flinke nok og at alle har muligheten til å bli så flinke.
Les også: Harald Eia har selvsagt rett
En del av barnløsheten er i realiteten en slags strukturell ledighet, at behovet for kompetanse ikke matcher etterspørselen.
Produksjonskravene innen humankapital er gått opp fra «ikke drikker og ikke slår» til «understøtter aktivt barnets fysiske og psykiske velvære, utdanning og kulturelle kapital, samt bidrar som partner i å skape dette miljøet».
For middelklassen er sosial mobilitet nedover uakseptabelt. Og det er helsen og utdanningen barnet skal leve av.
Selvfølgelig driver man med harde Facebook-debatter om hvorvidt grøt egentlig er sunt og kjører til tre ulike aktiviteter. Og får færre barn, nær sagt uansett hvilke incentiver man dytter på. De investeres i de barna man har.
De koreanske «tiger moms» og privatskoler etter skoletid til sitt enebarn er ikke så veldig langt unna som man liker tro.
Det er økonomisk rasjonelt i en tid der stadig flere faller utenom i møte med et stadig mer krevende arbeidsliv.
Muligheten til å sette inn denne innsatsen er ulikt fordelt i befolkningen. Alenemoren med AHDH, lav inntekt og pengestress kan naturligvis ikke nå opp. Ikke de med kroniske sykdommer eller rusproblemer heller.
Det er ikke tilfeldig at livsutfall er sterkt knyttet til sosioøkonomisk status.
De med sterkere økonomiske muskler har også mulighet til å bruke penger på ting som letter hverdagen på usynlig vis. Matkasse, en og annen husvask.
Bare det å ha bedre råd senker konfliktnivået i samlivet, lar deg «kaste penger på problemer» som ikke er like prangende og synlig som den dyreste barnevognen eller ny bil, men som senker stresset og gjør høyere innsats mulig.
Les også: Rekordlav fruktbarhet: – Det er for dyrt å ha barn
Det er et slags ressursbruk dette også. Fenomenet er gitt navnet «diskret konsum» – altså forbruket vi ikke ser. Muligheten og fleksibiliteten og tiden til å investere i helse og utdanning mer enn andre.
Tid til matlaging fra bunn, helse til å ta med barna på tur, utdanningen til å hjelpe med leksene.
At noen familier har det mer slitsomt enn andre kan vi vel trygt si. Men realiteten bak handler ikke om slit.
Det handler om at noen familier har ressurser til å hjelpe barna sine til å nå høyere opp i samfunnet og noen har langt mindre.
Slit er ujevnt fordelt, og investeringen som kreves øker stadig. Debatten om «slitsomt» eller ei skjuler et mye mer alvorlig faktum:
Nemlig at meritokratiets voksende produktivitetsbehov innen foreldreskap er en økende ulikhetsdriver i samfunnet på et generasjonelt nivå.