FRIDA MARIE GRANDE, Influencer.
Frifinnelsen i gruppevoldtektssaken i Bergen har skapt en nødvendig debatt om rettsvernet til voldtektsutsatte i Norge.
I dag demonstrerer vi utenfor Stortinget.
Det er ikke rart at mange gir uttrykk for frustrasjon og sinne, når vi vet at så mange som 1 av 5 kvinner blir voldtatt minst en gang i løpet av livet, og at svært få anmeldelser ender i en fellende dom i rettsvesenet.
Jeg er selv en av dem som har blitt voldtatt, og jeg valgte å ikke anmelde. Jeg ville heller bære skammen alene enn å motta en henleggelse fra politiet.
Da jeg ble voldtatt sa jeg ikke nei. Derfor har det tatt meg veldig mange år å bli trygg på at det nettopp var en voldtekt jeg ble utsatt for.
Jeg var full og frøys til. Du vet de tre grunnleggende responsene vi mennesker har på frykt? Fight, flight og freeze.
Studier har vist at opp mot 70 prosent av kvinner opplever nettopp en frysreaksjon når de blir utsatt for overgrep. Hjernen kobler ut og man mister kontroll over kroppen sin.
Det var nøyaktig det som skjedde med meg. Likevel har vi en voldtektsparagraf i straffeloven som ikke tar hensyn til dette.
Det jeg opplevde var med andre ord ikke en voldtekt ifølge norsk lov, og det er vondt å vite når jeg vet at jeg deler denne opplevelsen med så forferdelig mange andre.
Norge har utvilsomt et enormt problem når det gjelder sexkultur, grensesetting og mangel på respekt for andres kropp. Det innrømmer regjeringen selv.
Mange er forvirret over hva de har opplevd.
En undersøkelse gjennomført av NRK og Norstat viste at 42 prosent av de spurte kvinnene hadde hatt ufrivillig sex én eller flere ganger.
15 prosent av menn i undersøkelsen sa det samme. Men de var ikke helt sikre på om det de opplevde var et overgrep. For hvor går egentlig grensen?
Ett av flere viktige skritt på veien mot å tydeliggjøre hvor grensen går, er heldigvis på trappene hos regjeringen akkurat nå: En såkalt samtykkelov - som mange av oss har kjempet for i flere år.
Det er imidlertid ett problem, og det er at straffelovrådet har foreslått en variant av loven som ikke er god nok.
Det finnes nemlig to samtykkelov-modeller:
Den første er en såkalt «nei er nei»-modell som straffelovrådet valgte å gå for i sitt forslag til regjeringen.
Her må den som voldtas ha vist motvilje mot den seksuelle omgangen i ord eller handling for at det skal kunne regnes som voldtekt.
Vi plasserer altså ansvaret på den som utsettes for overgrepet, fremfor den som utøver det.
Den andre varianten er en «bare ja betyr ja»-modell som tvert imot legger ansvaret på den som ønsker å ha sex.
Det betyr at hvis jeg ønsker å ligge, så må jeg forsikre meg om at den andre parten har lyst og deltar frivillig. Hvis jeg blir usikker på om den andre fortsatt er med, må jeg helt enkelt spørre før jeg kan fortsette.
En typisk innvending er at samtykke, eller fravær av det, er umulig å bevise. At det alltid vil ende i ord mot ord, og at en ny lov dermed ikke betyr noe.
Det er helt riktig at bevis i voldtektssaker er veldig vanskelig og at det ofte blir ord mot ord. Samtykkeloven vil ikke endre på dette.
Ingen uskyldige skal bli dømt, og da må vi ha høye krav til bevis i rettsvesenet. Det en samtykkelov imidlertid vil åpne opp for, er at flere saker kan etterforskes og nå frem til domstolene.
Noen flere saker vil også kunne ende i en dom.
I dag finnes det eksempler på saker som ikke har endt i en dom til tross for at retten var sikker på samleiet foregikk uten samtykke. Sånn kan vi ikke ha det.
Det er ingen som påstår at en «bare ja betyr ja»-modell vil løse alle problemer. Men den vil i det minste sende et tydelig signal til samfunnet vårt om hvor grensen går: Man er ikke seksuelt tilgjengelig frem til man sier nei, men tvert imot seksuelt utilgjengelig frem til man samtykker.
I tillegg vil vi, langt på overtid, åpne opp for at anmeldelser på sex uten samtykke, der det finnes bevis, vil kunne ende i en rettferdig behandling i domstolen. Og det er virkelig på tide.
Det er virkelig på tide, justisminister Emilie Enger Mehl.