nestleder i tenketanken Minotenk
De siste dagene har kommentator i VG, Shazia Majid delt reaksjoner hun har fått etter at hun skrev om ramadanbelysningen i Oslo.
På sosiale medier skriver hun at hun har blitt sammenlignet med voldelige terrorister og mottatt rasistisk hets fra nynazister.
Hetsen Majid beskriver kjenner jeg så altfor godt til.
Hun beskriver egentlig problem jeg og andre har brukt mye tid på å tenke over, fordi vi selv sitter på de samme erfaringene med å delta i offentligheten som personer med minoritetsbakgrunn.
Det er et problem fordi den norske offentligheten trenger stemmer som hennes.
Mennesker som har andre perspektiver og livserfaringer enn det de aller fleste norske redaktører, kommentatorer og journalister har.
Og sannheten er at vi allerede har mistet så mange slike stemmer, og står i fare for å miste flere – fordi kostnaden blir for stor.
Særlig koster det å ytre seg om tema som rasisme, innvandring og mangfold. Dette er viktige tema i samfunnsdebatten, og som også er veldig personlig for mange av oss.
Les også: Shazia Majid: Faste og fellesskap
Gjennom de årene jeg selv har vært aktiv i samfunnsdebatten har jeg blant annet fått disse kommentarene:
«Hun er mest sannsynlig så dum fordi hun er mørk, må tilgi det.»
«Sikkert like tykk i ræven som i hodet». «Hun er et bevis på lav IQ hos fargede mennesker.»
Og en gjenganger som kommer i ulike versjoner: «Afrikanere får prøve å lage velfungerende samfunn – for en gangs skyld – så slipper de å lide under (innbilt) urettferdighet i våre land.»
Jeg har fullstendig sluttet å lese de fleste kommentarfelt, og det er ofte vanskelig å engasjere seg i debatter jeg selv har deltatt i fordi jeg må bruke så mye tid på å luke ut personangrepene. Noen ganger får jeg det enkelt og greit rett i innboksen.
Jeg har vært forsiktig med å snakke for høylytt om hvor tøft det kan være å stå i samfunnsdebatten når identiteten din alltid blir et tema, og når hets blir «normalt».
Jeg har vært redd for å skremme andre med samme bakgrunn.
Men som nestleder i den minoritetspolitiske tenketanken, Minotenk, har jeg i løpet av de siste årene hørt så mange historier, at «hvordan takle hets» er blitt et fast samtaletema når vi under vår årlige Minotenk-skole holder kurs i kronikkskriving og mediehåndtering.
Jeg har venner og bekjente som på bakgrunn av sine ytringer ikke tør å opprette enkeltpersonforetar, for da blir adressen din offentlig.
De har opplevd trusler, blitt ringt opp av nynazister og blitt ropt etter på gaten.
Jeg forstår at de er redd. Jeg har vært det selv. Og likevel «tåler» vi det. Og vi biter tennene sammen når ytringsfrihetsdebatten stort sett handler om at det er fælt å bli kalt rasist.
For det er tross alt det majoriteten kjenner på. Samtidig risikerer minoriteter å bli bedt om å «reise tilbake dit du kommer fra» om vi uttaler oss om rasisme. Og er man synlig nok risikerer vi å bli et hatobjekt blant nynazister.
Vår identitet blir et tema selv når vi ikke skriver eller snakker om rasisme, islam eller innvandring. Jeg har venner og bekjente som har sluttet å arbeide som politikere, journalister og skuespillere fordi trykket på deres identitet ble for stort.
Det er ikke vanskelig for meg å forstå. Som minoritet har man gjerne erfaringer med å oppleve negative ting knyttet til bakgrunnen sin eller gruppen man antas å tilhøre.
Les også: De vil true meg til stillhet
Opplever man i tillegg dette på jobb eller i tilknytning til jobb, er det ikke rart hvis en begynner å lete etter andre, mindre «synlige» jobber. Til slutt blir man lei av å være «modig».
Eller kanskje blir man så utbrent og syk at man ikke har noe annet valg enn å slutte.
Det er enkelt å fortelle oss at vi bare burde ignorere de rasistiske kommentarene vi får. For det er jo også sant at det bare er en liten del av tilbakemeldingene.
Likevel tror jeg vi er mange som opplever at den ene truende kommentaren dessverre skygger for de andre 100 liker-klikkene og positive kommentarene.
Det er ikke en løsning å fortelle minoriteter at de bare må lære seg å takle det. For rasisme, personangrep og trusler, kan man, og skal man ikke tåle.
Den eneste faktiske løsningen jeg ser for meg når det kommer til dette problemet er at vi alle gjør en innsats for et bedre debattklima.
Vi må ansvarliggjøre dem som hetser og ta bedre vare på dem som blir hetset. Landets avisredaksjoner må finne bedre måter å håndtere hets på gjennom bedre moderering og muligheter for utestenging.
Arbeidet starter gjennom at vi begynner å snakke om dette som et demokratisk problem.
Det er godt at Shazia Majid og andre med minoritetsbakgrunn orker å gå foran.
Men de burde ikke måtte gjøre det alene.