professor Oslo Nye Høyskole
Flere hundre personer med eritreisk opphav demonstrerte foran Stortinget på fredag 26. april i protest mot et stortingsvedtak som skal bekjempe det eritreiske regimets kontroll og undertrykkelsen av dem selv.
Paradoksalt så anså de dette som en diskriminering av deres rettigheter.
Andre eritreere derimot bejubler forslaget og kritiserer at det regimet de flyktet unna kan fortsette å overvåke og undertrykke dem i Norge.
Hvordan kan vi forklare denne motsetningen blant norsk-eritreere?
«Ikke snakk om oss, snakk med oss!» var hovedparolen til demonstrantene, som sier de representerer norskeritreiske foreninger og trossamfunn med flere tusen medlemmer over hele Norge.
De uttrykker kritikk for at deres stemmer ikke ble hørt i Stortingets behandling av Venstres forlag om tiltak mot transnasjonal undertrykkelse av eritreere i Norge.
De eritreiske foreningene bar plakater og bannere som påstår dette er et uttrykk for «etnisk rasisme» og krevde «Slutt å lage lover og regler mot kun norskeritreere!»
Samtidig har andre eritreere aktivt støttet forslaget fordi de nettopp føler seg undertrykket i Norge av de regimet de flyktet fra.
Over 600 høringssvar ble sendt til Stortinget, som endte på å vedta at regjeringen skal «iverksette tiltak for å forhindre transnasjonal undertrykkelse av personer i Norge.»
Les også: Eritreiske demonstrasjoner ved Stortinget: – Forberedt på det som kommer
Hva er det så som er så kontroversielt med å bekjempe transnasjonal undertrykkelse, eller flyktningspionasje som politiet (PST) har beskrevet som en trussel mot norske demokratiske verdier?
Fra det eritreiske miljøets ståsted handler dette om så mye mer enn hva som skjer i Norge – det griper inn i eritreisk historie og hva eritreisk nasjonalisme er tuftet på.
Det er uomtvistelig sant at det eritreiske regimet ledet av «president for life» Isaias Afwerki er et av verdens mest brutale og undertrykkende.
Landet er en ettpartistat, hvor frigjøringsbevegelsen (EPLF/PDFJ) har styrt landet eneveldig siden de militært frigjorde seg fra Etiopia i 1991 (selvstendigheten ble gitt i 1993).
Ingen politisk opposisjonsvirksomhet er tillat, ingen fri presse eller uavhengig sivilsamfunnsorganisasjoner eksiterer, og tusener av politiske fanger råtner i fengsel uten lov og dom.
En FN-nedsatt undersøkelseskommisjon konkluderte i 2016 at det er grunn til å tro at det er utført vedvarende og omfattende forbrytelser mot menneskeheten i landet siden frigjøringen.
Siden 1993 har det eritreiske regimet også vært i konflikt med alle sine naboland.
Den brutale menneskerettighetssituasjonen og den «evigvarende» krigsmobiliseringen, har medført at Eritrea er ett av de landene i Afrika som har produsert flest flyktninger til Europa både i relative og absolutte tall over de siste 15 år.
Det er også veldokumentert at det eritreiske regimet utøver kontroll, overvåkning, og politisk press av sin diaspora, også i Norge.
Mot denne bakgrunnen – hvordan kan det da ha seg at mange norskeritreere tilsynelatende fortsetter å støtte dette regimet, både politisk og materielt med pengeoverføringer?
Den eritreiske diasporaen i Norge er mangeartet. Forenklet kan vi dele den inn i to hovedgrupperinger, som til en viss grad synliggjør støtte til, eller kritikk av regimet.
Den første generasjonen av eritreiske flyktninger kom til Europa under frigjøringskrigen (1961-91). De rømte unna Etiopias brutale krigføring, og ser på frigjøringsfronten og dens leder president Isaias Afwerki som en helt.
Denne generasjon flyktninger har bodd i Norge i over 35 år, og man ser at deres barn (og barnebarn) i stor grad «arver» foreldrenes forståelse av og støtte til regimet.
De video fra opptøyene i Bergen sentrum i september 2023.
Andre- og tredjegenerasjon eritreere oppvokst i Europa sosialiseres inn i en lojalitet til regimet, noe «kulturfestivalene» og de offisielt organiserte «kjenn-ditt-land» turene er med på å skape.
Den andre gruppen av eritreiske flyktninger har strømmet til Europa etter 2001, da Isaias Afwerki tok et oppgjør med dissenter i eget parti, kastet tusener i fengsel, stengte ned sivilsamfunnet, og beordret en evigvarende nasjonaltjeneste for landets kvinner og menn.
Mange av dem ser på Isaias Afwerki som en diktator.
Men dette er et skjematisk og forenklet bilde, som jo ikke forklarer hvorfor også mange blant de nyankomne flyktningene tilsynelatende fortsetter å støtte regimet de flyktet unna.
Forskning på dette fenomenet peker på en dypere identitetsforståelse og nasjonalismeideologi som årsak.
Eritrea er det mest isolerte landet på det afrikanske kontinentet, men svært liten påvirkning utenifra.
Muligheten for befolkningen å reise og tilta seg alternativ informasjon og kunnskap enn den som produseres av regimets propagandamaskineri er sterkt begrenset. Samfunnet er totalt militarisert.
På denne måten har regimet over tid greid å skape en helhetlig identitetsforståelse som binder folket, nasjonen, og det politiske lederskapet sammen i én enhet. Det ene elementet ikke kan eksistere uten de to andre.
Dette betyr at ved å kritisere president Isaias Afwerki og hans diktatoriske styre, så oppfattes dette som et landsforræderi som setter hele nasjonen i fare.
En slik identitetsforståelse reflekteres i regimetilhengernes slagord «han er oss, vi er han» (nsu nehna, nehna NSU).
Det er i et slikt perspektiv vi må forstå norskeritreernes kritikk av Stortinget som et «mørkets hus» og tiltakene mot transnasjonal undertrykkelse som «rasisme».
De ser ikke på det som et befriende tiltak, men heller som en underminering av deres egen og landets identitet og selvstendighet.
Demonstrasjonen i Oslo blir sett på som en seier av regimets tilhengere i Norge – og av regimet selv.
Informasjonsministeren Yemane Gebremeskel sende ut støttemelding på X (tidligere Twitter) med video av forsamlingen på Eidsvolls plass, hvor han roser «diasporaens urokkelige hengivenhet til sitt hjemland».
Samtidig er de regimevennlige Norge-Eritrea foreningene aktive med å anklage og delegitimere alle som reiser spørsmålstegn ved hvorfor de støtter det regimet de flyktet fra.
Fremveksten av en mer organisert opposisjon, som også er villig til å bruke vold for å konfrontere regimestøttespillere, har skapt uro i flere europeiske og amerikanske byer de siste to år – og også her i Norge.
Den «blå revolusjonen» som det kalles, har som mål ikke bare å stoppe regimets kontroll over diasporaen, men å skape forandring i hjemlandet.
Eritrea ble frigjort i 1991 fra Etiopias militærdiktatur; nå mangler det å frigjøre seg fra sin egen diktator.