En generasjonskonflikt utspiller seg i disse dager. Især på Facebook, der den godt voksne kohorten er i sorg, mens den noe yngre tar sjokket med atskillig større ro.
Hva det handler om?
At NRK legger ned lørdagsprogrammet «Eides språksjov».
I 11 sesonger har kvikkasen Linda Eide fra Voss ledet sitt «sjov» (et ord som vel høres dansk ut?) fra studenthuset Det Akademiske Kvarter («Kvarteret») i Bergen. Et program utenom det vanlige.
Som makkere har Eide en nybørstet språkprofessor og en dønn jovial hammondorganist – ingen av dem «som skapt for TV».
Sammen prater de løst og ledig om artige ord og uttrykk i det norske språket, gjerne med apropos-gjester som utfyller det odde panelet med såvel musikalske som språklige sprell.
Språksjovet er folkelig, men også litt elitistisk på et vis. For selv om Eide og kumpanene hennes humrer godt og lenge av ukompliserte vitser og tar seg selv svært lite høytidelig, så er det noe studentikost over konseptet.
Altså noe som tilhører studentlivet.
Dette vet jeg alt om, for jeg er veteran fra Kvarterets aller tidligste fase på det deilige 1990-tallet. Der inne drakk vi oss brisne på billig fatøl og famlet oss frem til fremtidige livspartnere. For en tid det var.
Uansett – nå skal altså programmet legges ned, og Linda Eide har sagt opp jobben i NRK etter 35 år på post. Dette faller de godt voksne Facebook-brukerne i min «feed» tungt for brystet.
«Et stort feilgrep av NRK å fjerne dette kvalitetsprogrammet», skriver for eksempel tidligere SV-leder Theo Koritzinsky (82), og får støtte både fra høyre og venstre i det politiske landskapet.
«NEI!! Mitt mitt favorittprogram! Det er nok av tulleprogram NRK heller kan kutte», skriver en annen.
I litt lavere aldersklasser meldes det motsatt: «Det er noe med tonen, med gjestene, med hele greia, som fungerer som negler på kritt-tavle her i gården.»
Generasjoner står mot generasjoner, og det kan skyldes både forskjellig smak og det faktum at de fleste fra (ca.) 55 år og yngre ikke lenger ser på lineær-TV.
Det er i grunnen et pussig fenomen at Linda Eide har fått holde på såpass lenge med sitt slentrende opplysningsprosjekt i såkalt prime time.
På selveste lørdagskvelden, på selveste NRK1.
Programmet trasker som sagt både høyt og lavt. Det er utidsmessig som bare fankern, nesten trassig.
Eides egenrådige vossemål får tidligere USA-korrespondent Lars Os til å høres ut som et medlem i Snarøen Rotary, og hennes lærde bisitter Gunnstein Akselberg oppfyller alle professor-klisjeene slik vi som har levd en stund kjenner dem.
Dette har altså forlystet seerne på godkvelden, blant dem mine foreldre, som stadig beretter om artige «Språksjov»-innslag når de er i det lunet (det er ganske ofte).
Selv har jeg en sjelden gang sett på, og har nok vært mer forundret enn begeistret (eller irritert).
Men det har jo vært tøft av NRK å satse på et slikt motprogram til alskens hel-, halv-, kvart- og mikrokjendiskonsepter som tar stadig større plass i det skrumpende lineære TV-universet.
De skal ha det.
Og derfor er det lett å skjønne dem som nå er betuttet over at the sjov ikke lenger must go on. Det er som om siste rest av fjernsyns-sosialdemokrati forsvinner med Eide, Akselberg og de andre raringene.
Slikt forstår og opprører den eldre generasjonen. Mens de (litt) yngre ser ut til å knise litt oppgitt over reaksjonsmønsteret blant dem som løser honnørbillett.
Og ungdommen? De skjønner vel ikke bæret av hva det handler om, som vanlig.
