statsviter, forfatter og tidligere stortingsrepresentant (Ap)
I dag – 8. mai – feirer vi friheten, grunnloven og maktfordelingen. Og at vi i 1945 ble fri fra en nazistisk, totalitært og menneskefiendtlig okkupasjonsmakt.
17. mai ferier vi grunnloven og dens maktkontrollerende funksjon. Det er nå, i vår fredstid, at vi kan ta vare på det vi har vunnet.
Norge ligger øverst på den demokratiske indeksen. Det er et ansvar, ikke en premie. Det betyr at hver gang Norge tar snarveier med demokratiske prinsipper, så gir det autokrater argumenter for at disse er relative.
I skyggen av krigen på bakken i Ukraina, som flere har utropt til krigen mellom autokrati og demokrati, foregår det en stille krig mot demokratier i flere europeiske land.
Den blir ført fra regjeringskontor, av politikere folk har stemt på. Pressen blir propagandaapparat. Universiteter blir verktøy for å bekrefte regjeringens politiske syn. Organisasjoner som kritiserer, blir stemplet som spioner.
Det er i Norges sikkerhetspolitiske og handelspolitiske interesse at flest mulig land er demokratiske og følger de samme spillereglene.
Når bare åtte prosent av verdens befolkning bor i et demokrati som vårt, kan det true ikke bare våre verdier, men også trygghet og økonomi. Derfor må Norge stille seg i en bedre posisjon til å kjempe for det ute.
I land som Ungarn og Slovakia handler det om å beskytte demokratiet som blir bygget ned med vilje.
Demokratier dør nemlig ikke av seg selv. Det er en toppstyrt og villet utvikling for å verne seg mot maktkontroll.
I Norge, som ligger øverst på den demokratiske indeksen, handler det om å unngå at politikere uintendert gir autokrater argumenter, eller skuffer for mye.
Ingen valgte politikere i Norge ønsker å bygge ned demokratiet med vilje. Men av og til kan de si eller gjøre ting for å få det til å høres slik ut.
Det finnes politiske og praktiske forklaringer på det, men Norge har ikke råd til å gjøre det lenger.
Hva ville vi for eksempel sagt om en europeisk minister med ansvar for valg bestilte en rapport om scenarioer for utenlandsk påvirkning av velgere, mislikte ett av scenarioene, valgte å ikke publisere rapporten og i samme øvelse politiserte forskerne?
Tiden for «it’s ok, it’s Norway» er forbi. Særlig ikke etter regjeringen slår fast i Nansenprogrammet at «Deres (Ukrainas) forsvarskamp mot Russlands aggresjon er samtidig en kamp for demokratiske verdier og europeisk sikkerhet.»
Da må Norge være det vi vil forsvare.
Les også: Uten kunnskap forvitrer demokratiet
Når autokrater vinner valg, som eksempelvis i Ungarn eller Slovakia, og antidemokratiske partier øker i oppslutning, kan det skje fordi:
At de ikke er åpne om sin agenda om å fjerne maktkontroll så fort de får makt.
At det reelt sett er umulig for andre å vinne, ettersom valgloven har blitt justert og pressen politisert.
Eller at velgerne er så skuffet over de som forvalter dagens demokrati at de snur seg mot et annet styresett.
Det er det som skjer når de som forvalter demokrati som styresett svikter i å levere i tråd med folks forventninger til hva det vil si å styre et land. Ansvaret for å opprettholde tilliten til demokratiet som system, ligger hos dem som utgjør det i dag.
Den norske tilliten til politikken som institusjon er høy, men har fått en knekk.
Det har den fått før, men for å unngå at den ikke blir varig må politikken bli ærligere på hva den har makt til å gjøre noe med, hva den ikke har makt til å gjøre noe med og hva den eventuelt vil gjøre for å ta tilbake muligheten til å styre.
Maktens maktesløshet er en sårbarhet. Da kan man ende opp med politikkforakt, ikke bare politikerforakt. Hvis de man stemmer på fremstår som et passivt vitne til en samfunnsutvikling de ikke ønsker, er det lettere å se seg om etter et alternativt system.
Norge er ikke vaksinert mot dette.
At antall demokratier går tilbake utgjør en sårbarhet for vår sikkerhet, handel og frihet. Da må det norske demokratiet forvaltes på en måte som består den prøven vi setter andre på.
Hvis ikke ender verdens høyest rangerte demokrati opp med å gi autokrater argumenter for å opprettholde sin demokratiødeleggende virksomhet.
8. mai er dagen for å takke for friheten – og for å reflektere over hva vi skal bruke den til.