Leder av bydelsutvalget i Gamle Oslo (Ap)
Forrige uke reagerte influencer Øyunn Krogh på spørsmål om «mafiatilstander» i nabolaget sitt på Grønland.
Hun hadde sett seg lei av at nabolaget hennes stadig får stempel som farlig, og fortalte at det spørsmålet hun oftest får fra folk utenfor Oslo, er:
«Hvordan tør du å bo på Grønland?».
Jeg er oppvokst på Tøyen i Gamle Oslo, og kjenner meg igjen i frustrasjonen hennes.
Det er et faktum at kriminalitet er et stort og økende problem. Vi som bor her, trenger endring.
Det vi ikke trenger, er å bli brukt som hele Norges skremselsbilde på svenske tilstander.
Da forskerne spurte folk på Grønland hva som var viktigst for deres nærmiljø, var det ingen som starta med alt de ville ta bort.
Det første de svarte var hva de ville ta vare på: Mangfoldet, unike steder og et flerkulturelt fellesskap.
Det som gjør Grønland til Grønland.
Da jeg vokste opp på Tøyen, fikk vi jalebi og samosa på skoleavslutningene våre. Vi lærte oss banneord på urdu og at de beste stedene å gå etter godteri på halloween er de høyeste blokkene, dem det bor flest i, fordi gjestfriheten er størst der.
Og at det beste å ha ikke er fremmedfrykt eller mistenksomhet, men en «hooyo» i naboblokka som passer på alle barna i parken om kvelden.
Men vi som er vokst opp på Tøyen og Grønland, er godt vant med dem som ikke ser seg tjent med å fortelle hele bildet om nabolaget vårt.
Vi lærer tidlig hvor mange som forbinder hjemstedet vårt med skyteepisoder, gjengkriminalitet og dopsalg.
For oss er det rutine at politikere stiller seg opp i nabolagene våre når de skal være harde mot kriminalitet.
At mediene synes det er opportunt å bruke Grønland som et eksempel på et sted hvor alt går galt, enten det kommer til innvandring eller kriminalitet, er ikke noen nyhet for meg.
Men det er et like stort problem at de ikke forstår at de gjør oss en bjørnetjeneste av å stå der, og at de selv bidrar med et farlig stigma og fordommer mot nabolaget vårt.
For det samme stigmaet er med oss hver dag: Når du forteller andre om hvor du kommer fra, når du søker jobb, når du skal oppdra ungene dine her, og prøve å lære dem å være stolte av hvor de kommer fra igjen.
Betyr det at vi skal slutte å snakke om de utfordringene vi har på Grønland?
Nei, selvfølgelig ikke. Jeg snakker om dem hver dag. Det gjør også mødrene i nabolaget vårt, FAU-lederen på skolen, beboerforeningen og sportsklubben i nærmiljøet.
Både om kriminalitet og dopsalg, men også om arbeidsledighet, trangboddhet og ungdom som faller ut av samfunnet.
Men har fordommer og stigmatisering i den offentlige debatten likevel ekte virkninger på livet til oss som bor her? Ja.
Og politikerne som vil gi Grønland et løft bør først og fremst bidra til å bygge dem ned, ikke hause dem opp.
Å reagere på hvordan nabolaget vårt blir fremstilt handler ikke om naivitet, men at hele bildet mangler. De utfordringene og utrygghetene som finnes i nabolaget vårt, er ikke til salgs i et politisk spill.
De fortjener politiske løsninger og journalister som ikke bare vil spørre om hva som har skjedd, men hvorfor det skjer.
For Grønland trenger flere utekontakter som kan følge opp ungdom som har ramlet utenfor.
Vi må sørge for at flere familier kan kjøpe egen bolig, framfor å leie en trang, kommunal en på korte kontrakter.
Flere innvandrerkvinner bør få norskopplæring selv om de ikke har rett på det lenger - og hele, faste stillinger av kommunen.
Og vi trenger et nærpoliti som ikke bare patruljerer i gatene, men som bygger tillit i nabolaget.
Vi trenger ikke mer stigma, frykt og fordommer.
- Hør kommentaravdelingens podkast: